lørdag, august 30, 2008

Aristoteliske restar i den vitskaplige revolusjonen - Del 2

Aristoteles tenkte verda som ein heilskap der kvar enkelt ting søker å finne sin plass i systemet. I den vitskaplige revolusjonen gjekk ein vekk frå dette, men kan det vere at heilskapstenkinga likevel har vorte med som blindpassasjer vidare i historia?

Her på bloggen held vi fram laurdagsserien om teleologi og den vitskaplige revolusjonen. Forrige veke hadde vi ei kort innleiing der vi kort la fram problemstilling, og litt disposisjon. Denne gongen er det på tide å gå inn i den største teleologiske tenkaren i vestlig filosofihistorie, nemlig Aristoteles.

 
ARISTOTELES SIN GUDDOMMELIGE ORDEN.
Aristoteles (384-322 f. Kr.) sin Metafysikk (Aristoteles, 1928) opnar med setninga ”All men by nature desire to know”. Dette set tonen for verket, som er Aristoteles sin kunnskapsteori. I kunnskapsteorien diskuterar han dei mest overordna og allmenne prinsippa som ein tenkjer røynda i kring ein er retta etter, og korleis ein kan skaffe seg kunnskap om desse. Sjølve ordet metafysikk betyr ”etter fysikken”, og viser til at verket vart gitt ut etter hans verk om fysikk. Men i den filosofiske tradisjonen har metafysikk vorte einsbetyande med dei spørsmåla som er omhandla i metafysikken, nemlig dei overordna prinsippa i røynda; ”...the attempt to concieve the world as a whole by the means of thought” (Russell, 1959).

På biletet ”Skulen i Athen” av Raphael (1483-1520) vender Platon peikefingeren mot himmelen og ideane. Aristoteles vender peikefingeren mot jorda. For Arisoteles er den sanselige verda det mest verkelige. Den er bygd opp av ting, ousia, og sansane gir lys til ulikskapar mellom enkeltting. Dette er vår mest grunnleggjande erkjenning, og all kunnskapen vi har byrjar med denne erfaringa. Etter kvart som vi erfarer ulike ting, vil vi ved hjelp av minnet kjenne att trekk og likskapar som er felles for einskilde ting - former. Vi kan for eksempel kjenne att likskapar ved planter, og slik abstrahere det allmenne omgrepet ”grøn”. ”Grønskap” finnast ikkje i seg sjølv, slik Platon ville vist til ei ideell ”grønheit”, heller ligg forma i dei einskilde plantene. Alle omgrepsord vil vere uttrykk for former. Enkeltting er vidare bygde opp av stoff – eidos. Stoffet er tingen sin individuelle eigenskap, og eit uttrykk for tingen sin natur.

Då alle menneske nyttar sansane til å orientere seg om verda ikring seg, har alle noko om kunnskap om form og stoff til ting ikring seg. Sanning er slik noko alle kan gripe. Men det finnast ulike typar av kunnskap, og ulike grader av kjennskap om sanningane ikring oss. Ein praktisk kunnskap vil vere kunnskap om individuelle tilfelle, som for eksempel i eit handverk, der ein har kunnskap om korleis ein praktisk skal setje opp eit hus. Då den praktiske kunnskapen er om individuelle tilhøve, vert den utvikla for å tene eit føremål. I huset sitt tilfelle er føremålet til dømes å danne eit ly for været. Den teoretiske kunnskapen omhandlar det allmenne. Snikkaren vil ha teoretisk kunnskap om han for eksempel har kjennskap til dei fysiske prinsippa som gjer at huset konstruerast slik og slik for å tole ulike påverknader. Den teoretiske kunnskapen gir ei forståing for årsakene til observasjonar ein gjer. Der målet til den praktiske kunnskapen er handling, er målet til den teoretiske kunnskapen sanning. Og sjølv om alle kan ha gripe Aristoteles si sanning med sansane, så er det vanskelige å gripe store delar av sanninga.

Då den praktiske kunnskapen alltid vil vere ein reiskap for å oppnå noko anna, vil den få sin verdi i lys av dette andre målet. Den mest verdifulle kunnskapen vert følgjelig den som er eit mål i seg sjølv. Alle menneske søker kunne, og skal ein drive vitskapen som sanning, filosofi, så må ein undersøkje dei første og mest generelle årsakene og prinsippa; dei som all anna kunnskap må sjåast i lys av. Desse prinsippa er dei som er mest utilgjengelige for sansane, og minst nyttige i ulike praktiske høve. Alle vitskapar er meir nyttige, men ingen er betre.

Det mest allmenne assosierer Aristoteles med det guddommelige og det gode. Guden er den einaste som kan ha fullstendig, allmenn kunnskap om verda sine samlande prinsipp og årsaker, for guden er det første prinsippet og alle ting sine årsaker. Det guddommelige vert slik noko som overskrid det mennesket kan erfare. Dette vert kopla til etikken gjennom assosieringa av det sanne med det gode, noko Aristoteles har teke med seg frå Platon. I Den nikomanske etikken (Aristoteles, 1971) set Aristoteles det gode som eit mål i seg sjølv, og som ein del av eit første samlande prinsipp vert dette då assosiert med sanning.

Skal ein kunne forstå og forklare verda ikring seg, er årsaksprinsippa sentrale. Kunnskap er ikkje å vete at endring skjer, men kvifor endringar skjer. Aristoteles har her ein firedelt årsaksmodell, med dei fire årsakene formålsårsak, bevirkande årsak, stofflig årsak og formal årsak. Di fleire av desse årsakene ein har kjennskap til ved eit fenomen, di meir kunnskap har ein om fenomenet. Formålsårsaka er det som tingen skal tene til. Om vi nyttar bygginga av huset som eksempel, så er formålsorsaka at ein treng noko til å gi ly for været. Den bevirkande, eller kausale årsaka, er det som direkte fører til at tingen skjer. I huset sitt tilfelle vil dette vere snikkaren som byggjer huset. Den stofflige årsaka er identiteten, stoffet, som ting er laga av, og den formale årsaka er realiseringa av naturen til tingen; realiseringa av tingen sin plass i systemet.

Aristoteles ser på den formale årsaka som den viktigaste av dei fire. Det at tinga strevar etter å realisere sin natur for slik å inngå harmonisk i heilskapen, gjer at ein kan snakke om tingen sin potensialitet. Potensialiteten er det tingen potensielt er, og den er eit uttrykk for sanninga om tingen. Røynda til Aristoteles er slik ei strevande og dynamisk røynd som går mot ein harmonisk heilskap. Røynda er ikkje berre slik den er, men slik den potensielt er. Den formale årsaka vert somme tider slått saman med formålsårsaka hjå Aristoteles, og saman dannar dei ein teleologisk overbygnad for forståing av verda ikring oss: tinga har dei ibuande eigenskapane at dei strevar mot å oppnå sitt potensiale i eit funksjonelt, guddommelig og harmonisk heile. I denne heilskapelige naturforståinga vil tinga innrette seg etter kvar dei er nærast å oppfylle sitt potensiale. Steinen vil dette mot jorda fordi den er mest i harmoni med sitt potensiale her. Flammen peikar mot lufta fordi den har sin plass ovanfor det atmosfæriske.

Slutningar av den overståande typen er typiske for den aristoteliske tenkemåten. Ein nytta syllogismer, logiske argument der ein proposisjon eller ei slutning vart trekt frå to kjende premiss. Dette gir ”a discourse in which, certain things having been supposed, something different from the things suppsed results of necessity because these things are so” (Aristoteles, 2007). Kjende fakta produserer framleis forståing.

Då det allmenne er det som alt anna skal sjåast i lys av, vert thelos det som gir meining både til menneskelige handlingar, og til korleis verda er innretta. For at verda skal vere fornuftig, er ein nøydd til å sjå den i høve til dei samlande prinsippa. Filosofien må følgjelig gå mot teologien: guden som den urørlige rørar, og samlande etisk og metafysisk prinsipp. Dette er ikkje nødvendigvis ein verkande gud, slik det vart nytta i kristen teologi. For Aristoteles er guden ei magnet som alt anna går mot – eit samlande prinsipp.


Neste helg skal vi ta føre oss Bertrand Russel si drøfting av mystisisme-omgrepet slik han gjer det i sitt essay "Mysticism and logic".

- K. West

lørdag, august 23, 2008

Aristoteliske restar i den vitskaplige revolusjonen - Del 1

Den vitskaplige revolusjonen seiast å ha ført til eit paradigmeskifte i den europeiske naturfilosofien. Fleire renessansetenkarar utfordra bevisst den aristoteliske tenkemåten; dei teleologiske prinsippa vart avvist av mellom andre Descartes, som sette kausallova som einaste gyldige årsaksforklaring. Men, sjølv om det skjedde eit skift vekk frå det aristoteliske paradigmet, kan det tenkjast at somme aristoteliske element sneik seg med i dei nye tankestraumane, og danna ubevisste føresetnadar for dei nye teoriane? 

I vår prøvde eg meg på påstanden om at naturvitskapen etter den vitskaplige revolusjonen har vidareført ein ubevisst teleologi. Dette vart i løpet av våren til ei semesteroppgåve i filosofihistorie, som vi på K. West trykker som ein føljetong i vekene framover. 


Introduksjon.
Den vitskaplige revolusjonen seiast å ha ført til eit paradigmeskifte i den europeiske naturfilosofien. Frå antikken og gjennom middelalderen hadde ein kosmologi med utgangspunkt i Aristoteles sine teoriar vore fundamentet for korleis ein gjorde studie av verda ikring ein. Aristoteles sin teori for endring var teleologisk retta, og den gav det guddommelige ein sentral plass. Desse prinsippa vart tolka inn i eit kristent verdsbilete, og heldt slik ein dominerande posisjon gjennom middelalderen. Fleire renessansetenkarar utfordra bevisst den aristoteliske tenkemåten; dei teleologiske prinsippa vart avvist av mellom andre Descartes, som sette kausallova som einaste gyldige årsaksforklaring. Eksperimentelle og matematiske verkty vart teke nytta i større grad til å underbygge teoriar, noko som førte til fleire teknologiske nyvinningar. Både synet på korleis verda var innretta, og korleis ein skulle studere denne verda, var i endring.

Men, sjølv om det skjedde eit skift vekk frå det aristoteliske paradigmet, kan det tenkjast at somme aristoteliske element sneik seg med i dei nye tankestraumane, og danna ubevisste føresetnadar for dei nye teoriane? Mi tese er at ein type heilskapstenking er vidareført i den vitskaplige revolusjonen. Dette gjer at samspelet mellom teori og praksis ikkje vert uproblematisk ved utviklinga av ein meir empirisk naturvitskap. Eg vil også hevde at ein del metafysiske storleikar som ein finn hjå Aristoteles, er vidareført hjå ein tenkar som Descartes, molegeins på grunn av ei heilskapstenking som kan ha visse fellestrekk mellom dei to filosofane. For å studere denne hypotesen, vil eg gi oppgåva ei form som kanskje kan samanliknast med ei hypotetisk-deduktiv testing, noko som for så vidt kan gjenspeile påverknaden renessansen hadde på tenkemåten i dag.

I den første delen vil eg gi ei kort oversikt over dei sentrale omgrepa som vert presentert av Aristoteles i Metafysikken, for slik å kunne gi ein bakgrunn for den aristoteliske naturvitskapen, og for kva rolle heilskapstenkinga spelte i hans kunnskapsteori. Som ein meir generell kommentar til metafysisk heilskapstenking, vil eg nytte Bertrand Russell sin diskusjon av den logiske mystikken. I høve til den vitskaplige revolusjonen vil eg gå nærare inn på Paul Feyerabend sitt studie av Galileo Galilei i hans bok ”Against method”, samt Descartes sin ”Discourse on method”. Etter dette vil eg diskutere desse tenkarane opp mot den tesen eg har sett opp i introduksjonen til oppgåva. Sentralt her vil vere 1) korleis er den verda som naturfilosofen studerer innretta? Og 2) kva metodologi vil han nytte til å skaffe seg kunnskap om denne verda? Til sist vil eg driste meg til å trekke nokon konklusjonar.

Neste veke: Aristoteles sin guddommelige orden.

fredag, august 22, 2008

Biologisk kompleksitet

Eg såg denne artige saka i Science

Det omhandlar det svært enkle dyret Tricoplax adhaerens, med eit namn som rett og slett betyr klissete, hårete plate.

Det viser seg nemlig at dette formlause dyret utan organ, og med svært få typar celler, har genar for mange organ det ikkje har! Har den hårete, klissete plata ein gong vore eit meir avansert dyr, eller kva er det som stikk under stolen her?

Sidan vi ikkje trur på skapelsen her i huset, så er vår hypotese at denne vesle gjørma av eit dyr har vorte tilbakedanna i stor grad. Den har gått frå kompleks til enkel. Det enkle er visst ofte det beste, og naturen ser ikkje ut til å uvikle seg mot det stadig meir komplekse.

torsdag, august 21, 2008

Proliferering

I det siste har K. West opplevd ein voldsom vekst, og ettersom vi passerte 5000 treff denne månaden, har vi sett oss nøydd til å opne filialar for å dekke etterspørselen.

Sjekk difor våre europeiske filialar:



- Quest

Viktig, viktigare og viktigast sakprosa.

Den tidligare omtalte kåringa av den beste sakprosalitteraturen i Noreg etter krigen treng nok ein kommentar. Leiar for nynorsk kultursentrum og jurymedlem i kåringa, Ottar grepstad, forsvarar juryen sitt val mot kritikken frå Pål H. Bakka og ymse ymse andre i Dag og Tid.

Stort sett er dette forståelige poeng som ikkje skal diskuterast nærare. Men, då eg hadde kome nesten mot slutten av innlegget les eg dette:


"Saknet av bøker frå ikkje-humanistiske fag er til å forstå. Det er også lett å forstå kvifor dei manglar. Når litterære og dermed også språklege kvalitetar skal reknast med, fell skrekkeleg mange samfunnsvitarar og realistar gjennom. Faget sitt kan dei, men altfor sjeldan ser dei kva språket gjer med kunnskapen deira og kva dei kan bruke språket til. Dei skriv rett og slett ikkje godt nok, dvs. ikkje klokt nok, som Georg Johannesen sa i eit av sine mange skjulte sitat frå klassisk retorikk. Difor er det bra viss sakprosakåringa minner om at humanistar faktisk kan noko som er allment viktig, og som ofte er det viktigaste."

For det første er det å missta form for kvalitet, og rett og slett vekk definere det som ikkje er skrive "bra nok" som "klokt nok" noko som vitnar om eit ganske skakkøyrt syn på kva som tel når tankeverksemd skal vurderast. Dette er form-purisme, der forma er det einaste som tel, og innhaldet mindre viktig. Spørsmålet mitt tilbake vert då om eg skal vurdere Grepstad sitt innlegg berre etter form-messige kriterie. Det trur eg ikkje han hadde likt sjølv heller.

For det andre er det jo feil at det ikkje er skrive formmessig god prosa innan andre felt enn samfunnsvitskapane. Det at Grepstad og juryen trur annleis, viser heller at dei burde hatt meir breidde i juryen. Berre fordi du ikkje veit om det, betyr ikkje at det ikkje finnast.

For det tredje: At humanistar kan noko som er allment viktig, og som difor kan vere viktig, er nok sant. Ein skal ikkje ta frå dei det. Men ein kan ikkje seie at berre fordi Watson & Crick sin artikkel om DNA-strukturen ikkje er humaniora, så er den ikkje viktig. 

Summa sumarum viser dette at Ottar Grepstad bryr seg mest om humaniora og samfunnsvitskap. Om resten av juryen meiner som han, er det mange vitskapsgreiner som ikkje kom med fordi Grepstad et al. ikkje bryr seg så mykje om dei. Alle må kunne sin Ibsen, men ingen må kunne termodynamikken si 2. lov fordi humaniora har gjort naturvitskapen til eit studieobjekt, og til det eigentlige.

Avset Ottar Grepstad som direktør for Nynorsk Kultursentrum, ellers så skiftar eg til bokmål. Og skaff han ein plass på Ex. Phil.

onsdag, august 20, 2008

Dogmaomics-kurs: A systems critique to systems biology


Dei siste dagane har Kwest vore ivrig deltakar på eit kurs i molekykærbiologi og filosofi på vakre Hardangervidda. Her tok ein sikte på å diskutere konsept, føresetnader og historie i molekykærbiologien, i naturskjønne omgivnadar. Kan det bli betre? Nei.


Kurset var arrangert av Senter for Vitenskapsteori, som stillte mannstungt og diskusjonsvillig, samt Molekykærbiologisk Institutt, begge ved Universitetet i Bergen. Eit dusin interesserte frå Oslo, Bergen og Trondheim sine miljø for Molekykærbiologi, vitskapsfilosofi/etikk og informatikk hadde latt seg lure med.

Det som gjorde det heile ekstra spennande, var at Hans-Jörg Rheinberger frå Max Planck i Berlin, var med på turen. Han er ein ledande skikkelse innan molekykærbiologi/filosofi-miljøet, og han har tidligare vorte omstendelig omtalt på denne bloggen i serien "Kunnskap i det små".

Underteikna fekk også den gleda å halde eit lite innlegg, og med Hardangerjøkulen som bakteppe, og eg bestemte meg for å prøve meg på ein type systemkritikk på det som er den nye vinen innan livsvitskapane nett no: systembiologi.

blog-sida til kurset vil de kunne finne liste over dei tekstane som var bakgrunnen for kurset, og som innlegget vart basert på.

Her kjem innlegget, som er på språket engelsk. Håper det går bra for våre lesarar.



A systems critique of systems biology.
As the topic of today is systems biology, I will have this as the theme of this talk. And as the article of O’Malley and Duprè (1) was for me an interesting introduction to the field, I will use this as the main reference for my talk.

When I read about systems biology, it strikes me as interesting that, as I know of, only few, if any at all, studies in applied systems biology have been published. When reading the article of O’Malley, and others alike, one gets the impression of watching a brainstorming-process: how are we going to do this? Thus, the field of systems biology consists largely of visions, concepts and ideas. Trough conceptual thinking and technological development one hopes to put these into application in the near future.

The goal of systems biology, as stated by O’Malley and Dupré, is “…to obtain a fundamental, comprehensive and systematic understanding of life”. The view that organisms are built up of systems in various levels, and that these systems are very complex, is not new one. Neither is the interest in studying these systems. But how to do this has been a more difficult question to answer, as methods largely have been qualitative and low-throughput.

As I see it, there are two main reasons why systems biology is emerging right now:
1. High-throughput methods as genome sequencing, micro-array analysis and mass spectrometry analysis has produced large datasets, and has allowed a more global way of studying organisms at a molecular level.
2. The development of bioinformatics tools enables analysis of large data sets, and modelling of complex scenarios with multiple variables.

What one hope to gain from this are: more quantitative studies of molecular mechanisms, where the effects of several variables are taken into account. The systems biologist wishes to keep his eyes on more than one thing at the time. In the longer run, he would like to make a model of the biological organism or organisms, so that he can simulate for example the effects of adding a drug to the system, in silico. Maybe one could say that the systems biologist is bringing molecular biology from a data-collecting science to a predictive science?

So, what are the assumptions that systems biology builds upon? The most obvious one is that biology is, or can be described, as a system. Systems biologists study “the organization of life itself”. O’Malley and Dupré asks three questions related to this assumption:
1. What is a system?
2. What biological units map onto those systems?
3. How are individual biological units and their behaviours altered, controlled or constrained by becoming components of the system?
They say further on: “understanding this causation (or how causality operates at different levels of organization) (…) is the true cause of systems biology”. So, if we want to go from a descriptive to a predicative science, we must assume that life is organized; it has a system. We have used the last 60 years to figure out the parts of the system. Now we have to figure out how they work together. The systems-theorist describes a new conceptual framework, where the components of the systems are fine tuned and adapted to fill a role in the system. They see a possibility for biology to “become a search for laws rather than the investigation of historical outcomes of unknown generality”. The teleological turn is obvious.

So, to test the assumption that life is organized, I will try to investigate the antithesis of this, namely:
If H1 is “life is organized and systematic”, then
H0: Life is not systematic, but chaotic.
Can we argue for this? Yes, to a certain degree one can, and old Charles Darwin have something to do with it.

As an example I will take the HIV virus. Lets imagine that the perfect systems-biologist developed a modelling-tool of the entire human cell, where he can change the phenotype by varying the epigenetic modelling etc. The ultimate goal for a systems biologist: all the knowledge we have of the constituents of the system integrated into a functional model. He has used this tool to model how the cell responds to for example different drugs that works as inhibitors for different proteins, thus being able to design a drug with fewest possible side effects. He now wants to use the model for developing drugs against HIV infection. But the virus mutates very fast, and there are many different strains of virus. The virus will mutate to new forms, in a random manner, and in random speed, and the driving force behind the change is that the variant that is not picked up by the defence-system is the one that survives and dominates. How can the systems biologist deal with this?

As we see, the random aspect of evolution, and the effects this have on organisms, both on a macro and micro-scale represents an epistemological problem to systems biology: organisms change as a function of time and selection pressure, and the changes have a certain degree of randomness. In many cases this is mainly a theoretical problem. The temporal effect of evolution does not create problems in general studies of for example signalling pathways. But, many problems connected to medicine have to deal with evolution. One can mention vaccines, cancer-development, and as we have mentioned, virus-infection.

So, can one say that organisms are organized systems? We cannot say so per se, but one can say that the systems-concept is a fruitful framework of thinking, a concept of understanding, just as the “central dogma” once was.

To deal with the element of randomness, I propose that one would have to add an evolution-and-time-variable to the systems-approac. In doing that, one could also gain more insight into how evolutionary mechanisms drives the system-development. Maybe one could end up saying that system-robustness and circuit-design are participating forces in the evolutionary development. From this, one can state that organisms is in a constant flux of change, that this change is largely random. In this flux, local systems and equilibriums are created with various spatial and temporal sizes. Understanding the dynamics of more or less local systems is an important step when investigating the dynamics of biology.

(1) O'Malley & Dupré: Fundamental issues in systems biology, Problems and paradigms 2005.

tirsdag, august 05, 2008

Alt er samfunnsvitskap...

På 1800-talet og tidlig på 1900-talet var naturvitskapen målestokken dei ulike vitskapane vart målt etter. Kva er målestokken i dag?

Professor i historie ved UiO, Einar Lie, kritiserer Dagbladet si sakprosakåring for å mangle tekstar frå økonomar, ingeniørar, naturviterar og medisinerar:

"Hvorfor er ikke noen slike tekster med på listen? Tror ikke juryen at sosialøkonomer, biologer, petroleumsingeniører og bedriftsledere har hatt noen innflytelse på etterkrigstidens Norge? Eller finnes det implisitte litterære krav...?"

Det kan sjølvsagt vere fleire grunnar til dette. Juryen si samansetning kan for eksempel spele inn. Men Lie si hovudinnvending, som eg seier meg einig i, er at slike tekstar vert vekkdefinert. Her er vi inne på det han peikar mot med "implisitte, litterære krav":

"Det er ikke fotosyntesen eller prinsipper for økonomistyring og personalforvaltning som diskuteres når kritisk orienterte humanister og samfunnsvitere møtes til alvor eller hygge.
Tekster innenfor norsk sakprosa har blant annet av denne grunn ulike plasser i det norske dannelseshierarkiet. Ledelseslitteratur, som både er kommersiell og potensielt manipulatorisk, står veldig lavt." 


Mykje samfunnskommenterande litteratur, som det er mykje av på Dagbladet si kåring, har dei manglande tekstane som objekt for sine studier. Samfunnsvitskapane har gjort for eksempel naturvitskapen til eit studieobjekt. Likeeins som det var grusomt irriterande å stå i skuggen av fysikerar som ropte ut "alt er i grunnen fysikk" då naturvitskapen dominerte, kan ein få inntrykk av ei underkommunisering av at "alt er sosiologi", "alt er makt", "alt er lingvistikk", "alt er retorikk" etc. Dette er ikkje å seie det same som at dei tar heilt feil . Medisin, for eksempel, er påverka av alle desse faktorane, og det er ingen tvil i at mykje godt arbeid er gjort hjå samfunnsvitskapane for å få fram dette!

Men når lista over dei 25 viktigaste sakprosatekstane er så pass tendensiøs som den er, er det eit klart uttrykk for den framskotne plassen samfunnsvitskapen har skapt seg i noreg 2008. Om ein er oppteken av maktkritikk, så vil eg foreslå at denne lista er ein god start å byrje.

11.08.08: Sjå også historikar og jurymedlem Fredrik Thue sitt svar på Lie sin kritikk.

lørdag, august 02, 2008

Dagbladet og Georg Johannesen


Dagbladet kåra i dag Georg Johannesen si "Om den norske tenkemåten" til den viktigaste norske sakprosaboka etter krigen. Dagbladet altså...

Mitt forhold til Dagbladet er tosidig: eg kjenner at det passar meg veldig godt i eit underhaldningsperspektiv då det gir meg lette nyhende og ikkje-nyhende pakka inn i ei lett middelklassesmiskande drakt. Samtidig har eg forakt for det pompøse Dagblated som "forvaltar av kultur-radikalismen". Dagbladet er ei ganske lettvint tabloidavis! Full av billige billige knep!

At den no har kåra "Om den norske tenkemåten" til den viktigaste norske sakprosaboka etter krigen gjer ikkje anna enn å blottstille denne avisa sin grunnskap. Det er kjekt å sjå at Kjartan Fløgstad tørt kommenterar det same i sin omtale av boka, som i stor del er vinkla mot forholdet Dagbladet/Johannesen.

Som han sa sjølv: Pass på å lese noko bra kvar dag, slik at ein ikkje misser perspektivet i alt mølet som ein møter kvar dag (ikkje direkte sitat, men meininga var den same).