mandag, juli 19, 2010

Hemingway - Farvel til våpnene

Etter å ha lest Knausgård tenkte eg: no lese ei gammal bok, og drog ut Ulysses frå bokhylla. Etter ei halv side sette eg den tilbake og drog ut Farvell til våpnene av Ernest Hemingway i staden.

Eg har lest nokre av novellene før, og dei ligg i meg som ei stemning av ferie i andre land. Både fordi eg las dei på ferie, og fordi dei manar fram eit heilt anna lys enn det ein finn her heime.

Farvel til våpnene (1929) føl ein amerikanar som har verva seg som ambulansesjåfør på italiensk side under kampane mot Austerrike-Ungarn i Nord-Italia under første verdskrig, ikkje ulikt det Hemingway gjorde i eige liv.

Så mykje er sagt om Hemingway sin appell til unge menn: mannsrollen, kampen, det tause og firskorne, døden og skjebnen. Kvinna og krigen. Så også denne boka legg seg i dette temperamentet. Og her er eg ikkje sikker på om eg heng med. Det vert for romantisk for meg: livet, døden, kjærleiken. Krigen og kvinna. Den var bra, intet med det. Språkføringa var glimrande - bak det eg mistenker er ein noko dårlig oversetning av Herman Wildenvey. Den berømte knappe stilen som seier så mykje med lite.

Men altså, temperamentet traff meg ikkje. Men det er strengt tatt mitt problem.

Knausgård - Min kamp 4


O'forfylla ungdomstid og skjødeslause hurtig-skriving.

Eg har havna bakpå Knausgård-sagaen. Det er litt mi eiga skuld. Etter å ha lest del 3 byrja eg rett på "Ute av verden". Overdosen var eit faktum.

Men no, altså, er altså #4 lest og fordøya. Og aninga frå #3 fortset: han klarer ikkje å holde stilen.

Mitt hovudproblem, med denne og den førre, er at den nære nerven frå dei to første bøkene - kjensla av å kome inn i hovudet på forfattaren - tapast til fordel for ein meir konvensjonell oppvekstroman-forteljarmåte. Det er lenge sidan eg las Saabye-Christensen, så eg skal ikkje påstå dette for hardt, men hans nostalgiske oppvekst-forteljarstemme er det som kjem meg først i minne. Og for min del er ikkje det ein positiv assosiasjon.

Også saknar eg dei overraskande innsiktene og refleksjonane frå dei to første bøkene, som opna nye rom, ny tolking av erfaringane, og som gjorde den sentimentale sjølviscenesetjinga til ein konstruktiv prosess.

#4 handlar om Knausgård si gymnastid samt eit år i Lofoten etter gymnaset, der han jobba som grunnskulelærar. Boka har eit sterkt vitnebyr, nemlig korleis far og son dyrkar alkoholen for å takle sine sosiale problem. Beskrivinga av korleis faren forsvinn inn i alkoholismen er sår, og ein får her sjå den fortvilte sida som faren ikkje har klart å takle på anna måte enn gjennom strengheit. For sonen er alkoholen ein måte å takle det sosiale; ein måte å flyte gjennom dei vanskelige seine tenåra. Dette er eit glimrande og trist vitne til norsk ungdomsfyll i all si destruktive alko-dyrking.

Eg kjem nok til å lese dei to siste bøkene også, men synd å seie er dette mykje på grunn av at det er synd å slutte i ein serie som likevel tar så rask tid å lese.

Qest

fredag, juli 09, 2010

Filosofisk brannfakkel

For every conscious thought and every enquiry, there is a dark precursor that points out the path for the following thought. This is often the presuppositions, raising our temperament, or locking the thoughts into certain tracks – unavoidable, but nevertheless also possible to reflect upon. Such presuppositions can form a first approach to the subject of study. The following studies, followed by a conscious reflection upon the initial approach, can lead to the re-evaluation of the initial approach. We are born, live, and die in the material world. As far as this goes, our existence is materially constituted. What forms the basis for the material world can be a subject of discussion, and will not be discussed further here. Humans are of the material world, and interact with the material world – both the human and the non-human. Although these interactions are of various characteristics, one cannot state that one is privileged as compared to the other. Experiences of the human and the non-human, although different, have in common a factor of objectification; to gain knowledge about something that is not oneself. If humans did not have this capability, chances are that a sable tooth-tiger would put an end to human history even before we got going. Humans interact with the world in a myriad of ways. The western natural sciences are a set of traditions that has the material world as subject of study.