fredag, januar 09, 2015

Am I Charlie?

This week saw the terrible terrorist attack on the satirical French satirical magazine Charlie Hebdo.

Quickly, people started showing posters and pictures saying "I am Charlie/Je suis Charlie" in solidarity with the magazine.

Almost as quickly, commentaries started problematizing the "Je suis Charlie"-slogan, claiming that it is easy to show solidarity in such an extreme situation, but that that many have been careful in their support, even directly negative to Charlie Hebdo and other media publishing deliberatively provocing Muhammed-caricatures, during the previous years.

I myself put up a "Je suis Charlie" in social media, even though I haven't published a single Muhammed-caricature. Am I a hypocrit? In my opinion I'm not.

Different institutions take on different roles in a society. The role of Charlie Hebdo has been that of the provocateur - deliberatively attacking all forms of authority. But if we all should take on this role it would make for a very high conflict level in the society. For all practical means we agree to disagree on a wide variety of subjects and downplay these disagreements. Both in personal relations and in society at large this is necessary simply to make things run smoothly (this has its limits of course).

In this situation, humorists have a very important role. I cannot go around mocking people and opinions I think are stupid all the time - because I have to deal with people, and that presupposes a certain level of mutual trust and respect. However, I can laugh of the caricatures. It shows my opinion but takes away some of the personal dimension. The caricatures are also public - a part of our common frame of reference and conversation.

Paradoxically, this is especially important in a time of increased polarization. To counter polarization we both need to build trust between different groups at the same time as we must ridicule authorities.

Therefore we need Charlie Hebdo, Monty Python and Kurt Westergaard. There might come a day when I myself personally need to use the weapon of humour. That day I have that possibility because of them. They take the necessary role of the provocatours. And provocation is necessary to keep the power in check as laughter is the quickest way to undress a tyrant. These humorists keep free speech open on our behalf.

So am I Charlie? Maybe not. But I hope that I could have been.

mandag, mai 05, 2014

Tired of writing? Get a science writer.

What is a science writer? A person who writes about science, a scientific journalist, or any scientist that writes?

Writing is a part of science, whether it is grant applications, manuscripts, books or texts to the general public. Different people approach writing in different ways, but no doubt, writing is a tool for the thought. Through writing we sort our thoughts, sharpen hypotheses, formulate and communicate conclusions. The articles we publish form the foundation for further research through the scientific web of intertextuality. Bottom line: science is more than doing experiments. Writing is an important part of the academic and intellectual activity that is science.

It is therefore with somewhat surprise I hear about the trend that more and more departments hire scientific writers. As far as I understand, the scientific writer helps finishing manuscripts, grant applications etc. when the researchers themselves do not have time or ability to do it themselves.

I lack the knowledge of how this works in concrete situations, but I understand that this is more than the spelling-assistance and language check that many journals already ask for. If writing the paper is outsourced to external writers, what does this say about the scientific work? Is the paper then reduced to merely a technical report of what has happened in the lab? Is the conclusions of the work so obvious that no thought is needed to go through them?

tirsdag, april 22, 2014

Sydney Brenner on creativity, science and the main street

Sydney Brenner was a part of "the founding fathers of molecular biology" in Cambridge’s Medical Research Council’s (MRC) Laboratory for Molecular Biology (LMB) in the 1950-60s, together with among others Francis Crick (DNA-helix and concepts of genetic information transfer) and Fred Sanger (DNA-sequencing). Brenner established C. elegans as an organism for studying genetics, and did important findings regarding RNA. 

In this highly readable interview by Elizabeth Dzeng, Brenner speaks about the atmosphere that sparked the early and revolutionary findings of molecular biology. He also reasons about why life science today makes such an innovative and creative atmosphere harder to create.

This taps into my previous blog-post about creativity and science. I do not think there is a magic bullet for creating environments like the LMB in the 1950's. But there are factors that can push a research field in one or another direction. 
- Enabling creativity and freedom instead of a highly competetive and normatively narrow field, is a place to start. 
- Working on how university campuses, undergraduate and graduate programs are organized, is another. 
- Discussing what science is and should be, is a third. 
- Training researchers and funders to acctually take risk is a fourth.


lørdag, april 12, 2014

Conformity in the scientific main street.

Modern science is treathened by conformity.

No cultures are identical, but all cultures have similarities. So also for scientific culture. The scientific cultures have values, trends, norms, presuppositions etc. As in most cultures, challenging such inherent sizes comes with a cost. It is harder to start doing something different than everyone else is doing. It might mean that you break away from established methodology, ask questions in a different manner, or disagree in presuppositions. "Conformity" is avoiding this, keeping well within the framework of the culture.

In an academic enterprise such as science conformity is problematic for obvious reasons, as the whole point of science is to be critical, creative and problem solving. Still, I think that conformity is a problem, at least in the life sciences. In a broad sense the molecular life sciences have followed the same path since Crick formulated the conceptual framework in the 1950's. This has been successful as the molecular life sciences has expanded into the molecular biological field that was opened by the technological advances of the 40s and 50s. Further technological innovations since then has lead to even further expansion. But methodologically the sciences are dominated by experimental analysis and reductionism, as initiated by the physiologist Claude Bernard in the 1870's.

The physio-chemical analysis and reductionism, with focus on finding, mapping and listing constituents, is combined with technological optimism, and a vague norm about "innovation". This is the main street of modern molecular life science. With tight time lines, competition for grants, demand for publication etc. taking the risk of breaking out of main street is not exactly encouraged. And when its seldom done, that further strengthens the feeling that it should not be done. And why would creative people be attacted to such fields? It turns into a self-enforcing process.

Why is conformity a problem? Normal science (as Thomas Kuhn called it - science within the borders of a given paradigm) has great value, no doubt. But science needs to be equipped with the diversity to tackle challenges in various ways through a diverse set of trajectories. If a scientific branch cannot do this, it will sooner or later come to a halt. We see the limits of reductionism in our problems to tackle complex diseases such as cancer and cronic inflammatory diseases. From the in vitro based idealized molecular medicine there is a large gap of understanding to how the same molecular systems in induviduals react to the multitude of environmental factors.

New ideas and approaches are needed all the time in science. Creativity should be valued as a scientific ethos.

lørdag, april 05, 2014

Change of language and profile

It has been a long time since the activity was high on this blog. Neither has it ever attracted the large masses. That is not necessarily the goal, although some of the point my writings is that someone will find it interesting.

However, life goes on. I am now working as a postdoctoral researcher at the Department of Infectious Disease at UMass (University of Massachusetts), Worcester MA and living in Boston.

During my time in Bergen doing my undergraduate and graduate studies, I was in close contact with philosophical- and science-theory- environments. Since I moved from Bergen in 2012, I have somewhat lost this contact. Also, changing fields within molecular biology has made time scarce for philosophical and science-theory work. But the need for such discussions and reflections just increases as I am more and more embedded in the stream of "normal science".

Therefore, the topic here will be various levels of reflections on science. Also, making the blog english might open for a broader discussion. After all, science culture is an international sub-culture. And this I want to tap into.

I'll try to publish more or less worked-through reflections here every week. Stay tuned!

tirsdag, februar 26, 2013

Økologiske bekjenningar/erkjenningar 2: økologiske kjensler.

Vi er avhengige av naturen ikring oss, vi er ein del av den, men vi forstår den ikkje fullt ut. Vi må difor være audmjuke ovanfor naturen. Det er økologisk bevisstheit.

Diktet som avslutta førre post uttrykker for meg kjensla av å sjå og få svar frå naturen: frå noko som ikkje er menneske, men som ein deler verda med.

Dette kan jo lett høyrast veldig mystisk ut, men det meinar eg ikkje. Med ei økologisk bevisstheit meinar eg det å erkjenne
- at ein er ein del av eit økologisk nettverk
- at vi er avhengige av dette nettverket for vår overlevnad
- at vi ikkje forstår fullt ut korleis det vil slå ut når vi endrar dette nettverket
- at ein difor må ha ei audmjukheit ovanfor naturen ikring oss

Biologiske system blir ofte kalla komplekse system. Ulikskapen mellom eit komplisert system, som til dømes ein bilmotor, og eit komplekst system er at ein ikkje utan vidare kan forutsjå kva funksjon ei del har for resten av systemet. Forsvinn det ein art frå eit område er det vanskelig å føresjå konsekvensane. Dette opplever vi i stor skala med menneska sin dominans på jorda. Menneska må gjerne dominere på jorda etc etc. Eg trur ikkje at hjorten hadde gjort det så mykje bedre om den fikk bestemme, og vi veit alle kva gjæren kan finne på om den får frie tøylar.

Men mennesket med altså sin evne til å reflektere har moglegheita til å justere seg til eit bærekraftig samfunn der ein jobbar med sin økologiske kontekst.

mandag, februar 25, 2013

Økologiske bekjenningar/erkjenningar

Den globale oppvarminga føl velkjente biologiske reglar. Vi må erkjenne at vi er ein del av naturen.

Bestanden av ein art i eit økosystem vil regulerast av tilgang på mat, predatorar, sjukdomar med meir. Endrar ein desse faktorane, vil også bestanden endrast.
Mennesket har
- auka tilgongen på mat
- fjerna trussel frå predatorar
- bekjempa fleire vanlige sjukdomar (men ikkje alle, og ikkje i alle delar av verda).
Bestanden har som følge av dette gått slik:

Dette mønsteret liknar det ein ser for ein bestand som ikkje er hindra av avgrensande faktorar, og det kallast eksponensiell vekst. Eit anna eksempel på eksponensiell vekst er bestanden av gjær i ein kultur ved brygging av vin eller øl. Bestanden av gjær har overskot av næring (sukker), og vil dele seg fritt og uhemma. Bruken av sukker vil produsere avfallsstoffa etanol (som vi er ute etter i øl og vin) og CO2 (som vi er ute etter når vi bakar brød). Etanolen vil byrje å samle seg opp, og til slutt vil det bli så mykje av den at den blir giftig for gjæren, og den vil byrje å døy. Når ballongen med vin eller øl er ferdiggjæra, har heile populasjonen av gjær døydd av sine eigne avfallsstoff.

Trekk ein dette tilbake på menneske så er det eit alvorlig scenario, og dei aller fleste er vel også klar over nett dette, så det er kanskje sjølvsagt. Auka folketal og auka forbruk av ressursar fører til akkumulering av avfallsstoff (CO2 mm.) og følgande endringar i klima etc. 

Den økologiske krisa som menneska er i ferd med å forårsake er føl i stor grad kjente biologiske regelmessigheiter. Ulikskapen mellom oss og gjæren er at vi kan handle i høve til eigen situasjon. Men at vi kan er ingen garanti for at vi vil. Samfunn har utsletta livsgrunnlaget sitt før (eit eksempel er Påskeøya, der den livsnødvendige skogen vart fullstendig nedhoggen).

Det er difor nødvendig med ei økologisk erkjenning av den menneskelige eksistensen. Og kva er ei "økologisk erkjenning"? Økologi er studiet av forholdet mellom organismer og deira miljø.  Biologiske system på ulike nivå er tett samanvevde, og gjensidig avhengige av kvarandre. Ei mogleg økologisk krise understrekar kor viktig det er at vi ser på oss sjølve som ein del av naturen og ikkje over naturen.

Ja, altså, kanskje berre sjølvsagtheiter. Men kanskje kjem det meir

Vi kan avslutte med nokre peikande ord frå Jon Fosse

Det mørknar
eg står og ser på dei to hjortane
og dei to hjortane står og ser på meg
lenge står vi slik
eg står urørleg
hjortane står urørlege
ikkje noko kan høyrast
ikkje ein vind i lauvet
det mørknar

lørdag, februar 23, 2013

Norske skilnader

Nokre interessante innlegg om sosiale og økonomiske skilnader, her med blikk på den norske venstresida.

Dette gjentar litt av poenget til Magnus Marsdal i FrP-koden: at venstresida mykje består av middelklasse som har framandgjort seg frå arbeiderklassa. Ei anna svært lesverdig bok som peikar på nokon av dei same skilja (meir sosialantropologisk og mindre politisk vinkling) er Runar Døving sitt svært lesverdige og også underholdande "Rype med lettøl".

søndag, desember 18, 2011

Master i filosofi 2011

Dette året har vore fullt, og fint er det. Mellom anna vart eg endelig ferdig med ein master i filosofi med Paola de Cuzzani og Roger Strand som rettleierar. Trufaste lesarar av denne bloggen (og det er det sjølvsagt hordar av - gå og vogg Voe) har sett at eg har blogga så smått om dette før. Eg legg her ut det norske samandraget.


Eksperimentell molekylær medisin har dei siste 60 åra vakse til å bli ei stor grein innan dei medisinske vitskapane. Kunnskapen frå den eksperimentelle molekylære medisinen har forma vår forståing av liv og av sjukdom.
I denne studien har eg stilt spørsmålet om korleis eksperimentell molekylær biologi som vitskap produserar kunnskap. Eg har freista å gi ei forståing av eksperimentell molekylær medisin som integrerer sosiale, teknologiske og materielle faktorar.
Det andre spørsmålet eg har stilt i denne oppgåva er om ein filosofisk refleksjon over kunnskapsproduksjonen kan føre til ein vitskaplig sjølvrefleksjon, kritikk, og endring av kunnskapsproduksjonen. Eg føreslår at molekylær medisin kan endrast ved å legge meir vekt på å forstå korleis molekylærbiologiske fenomen fungerar i ein biologisk og medisinsk kontekst.