onsdag, januar 31, 2007

Mann, med stor M

Utan at det heilt har tatt av, dukkar det hist og her opp stemmer som ønsker å debattere den mannlige identiteten. Ein kjenner att overskrifter som Mannen i krise, Mannsrolle etc. Andre gjengangerar er "Menn vert skuletaperar, Mannsidentitet og liknande. Likeeins har moteorda om Metroseksualitet og Überseksualitet. Andre igjen skottar mot det dei meiner er gode gamle mannsverdiar.

Så korleis skal ein forholde seg til dette? Det er ingen tvil om at samfunnet har endra seg mykje dei siste 50 åra, med hensyn til kvinnekampen. Kvinnene sin identitet er radikalt endra, og menn sitt forhold til kvinner er likeins endra. Bringer det mannen i krise? Gjer det at mannen er svekka, og manglar positive førebilete? Gjer det at mannen sin identitet er forkludra? Mitt svar er eit klart nei. Om ein opplever det som kritisk at ein ikkje lenger kan forvente å vere familiens overhovud, så får ein ta det på eiga kappe. Føler ein at ein manglar klare rollemodellar for mannlig identitet, om ein ikkje passar inn i den metroüberseksuekke omgreps-jippoen, så er eg freista til å påstå at ein har urealistiske og unyanserte forventningar til kva mannsrolle ein forventar å finne. Eg kan nemne nokre av mine eigne, mannlege rollemodellar som undgdom: Tor Heyerdahl (fordi han var nyskjerrig og engasjert), David Attenborough (også nyskjerrig og engasjert), Marilyn Manson (musikk vart viktig då ein vart eldre, og musikerar er lette å identifisere seg med, slik er dei jo ein gong framstilt. Manson var jo veldig tøff, samtidig som han hadde ei veldig gi-faen-eg-skaper-min-eigen-måte-å-vere-på-haldning), David Bowie (også ein sjonglør med identitetar, og han viser at ein kan skape sin eigen identitet). Dette er jo berre eit lite utval av mannsfigurar som ein ønska å identifisere seg med. Nokre meir klassiske ideal enn andre.

Eg meiner at mannsrollen går, og har alltid gått, i svært mange retninger. Den metroseksuelle og den überseksuelle mannen har oppstått like mykje av trang til å lage merkelappar, som av rett til å kalle seg dekkande på noko vis. Element som har vorte trekte fram som metroseksuelle/überseksuelle er ikkje element som har oppstått på 90-talet, heller er det element som har levd side med side med andre element som menn har teke i seg. Einkvar som har bladd i historia, har sett at menn har funne på mykje rart, mykje som ein ikkje ville ha kalt maskulint i dag, om ein støtter seg til dei omgrepa som verserer i debatten. Kvifor er ein redd for det? Å etterlyse mannligge førebilete som er sterke fysisk og psykisk, set grenser, og restaurerer dei mannlige verdiane med positivt forteikn, det vanskeliggjer leitinga. Det er klart at dette er positive eigenskaper, men å setje dette som normativt, det ser eg ikkje heilt poenget med. Då heller ja til eit liberalt syn på kva ein mann skal kunne vere. Symptomatisk er jo mange i mannsdiskusjonen redd for å dette i homo-grøfta, og lefling med alt som kan assosierast med slikt, vert skydd. Kanskje det er difor mykje av diskusjonen kjem inn på eit snevert spor? Som hetrofil synest eg det er negativt. Difor nevnte eg Bowie og Manson, fordi desse er eksempel på menn som har turt å ta på seg roller som i mange samanhengar har vorte utdefinert frå det mandige.

Skal mannsdebatten få slagkraft, må desse elementa iallefall med.

onsdag, januar 24, 2007

Paris




Denne veka er medlemmar fraa redaksjonen paa dannelsestur i Paris. Kven skulle trudd at det franske keyboardet er ulikt det norske? Svaert lite praktisk. Av denne grunnen vert ikkje denne posten av dei lengste. Det overstaaande biletet er fraa Place de Clichy ved Montmartre. Vaart hotell er like til venstre for der kunstnaren har staatt.

Av hoegdepunkt kan ein kjapt nevne
- Eiffeltaarnet
- Montmartre sine tronge gater
- Fine og fyldiga bokhandlar, hvilket leier til neste pkt
- eit lite forsoek paa aa laere seg fransk, med maal aa lese Balzac paa originalspraaket
- Louvre, med for eksempel Leonardo da Vinchi, Rembrandt (saag feks Meditatione Philosophie fraa tidligare blogpost), Vermeer (bilete under: Astronomen)


Av nedturar kan ein kjapt nevne
- frokosten, som etterlater eit tomt sukkersjokk
- Marcel Proust sin heim i Boulevard Malesherbs nr. 9. Den var ikkje eingong merka, og inne i bygget simta vi kontorlanskap med lysroer! Groess!!
- Musea i byen stenger til uoversiktlige tider, og heldst naar vi skal paa besoek.
- Den peruvianske resturanten som Lonely Planet anbefalte var ein opplevelse spekka med kattepiss og sur panfoyte.

Planen vidare:
Sidqn vi skal vere her til soendag, er det jo aktuelt aa tenke litt paa kva ein skal gjere vidare.
- Versailles
- Kanskje opera? Eg har lyst aa sjaa noko Racine, men men
- Pompidou senteret
- Gatevandring feks i Fabourg St Germain og Concorde plassen, Luxembourg parken

Det kjem vi tilbake til. Ellers skal eg la meg marinere av franske inntrykk

- onkel reisende West

onsdag, januar 10, 2007

Den nye slagplanen til U.S. of A


k.west-bloggen har fått, gjennom sine kontakter, eksklusivt innblikk i den nye slagplanen til Bush-administrasjonen. Den oppsummerast på side 3547 i slagordet

"Tenke lokalt, handle globalt!"

Det er eit eller anna som kling kjent med dette slagordet, men eg klarer ikkje heilt å plassere det. Tenke tenke...

mandag, januar 01, 2007

Ønsker for 2007.


Vi åpnar 2007 med ei ønskeliste til dei raud-grøne:
- Miljøavgift på fly.
- Miljøavgift på hurtigbåt.
- Høgare straumprisar, og tilrettelegging for straumsparingstiltak.
- Troll i ord om "verdas beste renseteknologi" for CO2. Vi trur det når vi ser det. Nett no har Djupedal ærklært kvileskjær i forskning og utdanning. Det lovar jo bra...
- Høghastigheitsbane. Normenn reiser jo svært mykje med fly. Vil ikkje ei slik bane vere ei investering? Eg høyrer det allereie: "vi skal ha verdens beste høyhastighetsbane! Med barnehage ombord (med varm gratis lunch for ungane)!"

Og på litt større sikt (litt over hovuda på Jens & Co):
- Framleis tilrettelegging for at utvikling av miljøvennlig teknologi skal vere lønnsomt. Det siste året har jo vist at dette er fullt mogleg, med boomen av miljøvennlig bilteknologi.
- Fleire strukturelle forpliktelsar lik Koyoto-avtalen. Dette fordi mange miljøspørsmål omhandlar konsekvensar i framtida. Litt som å motivere seg til røykeslutt med kva som kanskje kan skje, er det å slå i bordet med kva som sannsynligvis vil skje. Difor må miljøvern strukturelt regulerast.
- Denne er litt luftig, men vi prøvar: Verda vert mindre, og flyten av kapital og varer gjer at fisk fiskast i svolvær, fileterast i Kina, pakkast i India, og etast i Mosjøen. Dette vert beskrive som ein av dei negative sidene med globaliseringa. Kva om det vert lønnsomt å fiske, filetere og pakke fisken i Svolvær? Kanskje ikkje så bra for Kina og India, men bra for Svolvær, og bra for miljøet.