fredag, desember 26, 2008

Julelesing 2 - Mette Karlsvik: Pol.

Mette Karlsvik har potensiale i ein tradisjon etter Ragnar Hovland, men ho lukkast ikkje med å lodde djupnene og engasjere meg som lesar.

Pol er kort fortalt ein bondestudent-aktig roman der hovudpersonen flyttar frå Smøla til Bergen, der ho freistar å få innpass i Bergens Tidene. Ho drivast fram av sin facinasjon for journalist-verda, og av ei tru på at ho gjennom sin ærlige og likeframme stil faktisk har noko å tilføre.

Til jul fekk eg Merete Morken Andersen si "Skriveboka", som kort fortalt er skrivekurs i bokform. Her snakkar ho om to hovudtypar som byrjar på skrivekurs: dei som har materiale å skrive om, men som manglar ei eiga stemme til å uttrykke seg med, og dei som har ei eiga stemme, men som kanskje manglar materiale.

Eg fekk litt kjensla av at Karlsvik i Pol ligg i siste kategori, om ein no ein gong skal kategorisere. Pol er nemlig stilsikkert skrive, i eit enkelt, og til tider naivistisk språk, med enkle figurar og klare bilete. Tankane dragast både til Hovland og til Olaug Nilssen. Men problemet for min del er at eg ikkje let meg engasjere i hovudpersonen og i historia. Eg trur faktisk det kunne vorte ei betre bok om ei hadde teke seg meir tid til å legge på nokre fargar til, både i hennar kjensleliv, og i hennar forhold til andre. I alle tilløp til romansar eller spenning vert eg som lesar liksom ståande utanfor med ei kjensle av å ikkje få vere med på moroa. Når ho ikkje gir meir av seg sjølv enn det som trygt er, så vert det også litt likesælt.

Neste: Gunhild Øyehaug - Vente, blinke. Eit perfekt bilete av eit personlig indre.

tirsdag, desember 23, 2008

Julelesing 1 - Jan Roar Leikvoll: Eit vintereventyr.

Jan Roar Leikvoll har denne hausten debutert med romanen Eit Vintereventyr. Her loddast sjeldan besøkte djupner i menneskesinnet. Verdiar som lykke, godskap og omsorg sjåast frå ein så forvrengande synsvinkel at dei står fram i uvanlig klarskap.

Denne boka overraska positivt på mange måtar. Den er skrive i ein nynorsk som dels er høgstemt, dels er forvrengd av dei spesielle omstenda eg-personen lever under. Handlinga går føre seg i ein fangeleir langt mot nord, der referansane til nazistane sine konsentrasjonsleirar dannar ein forståingshorisont, utan at det vert referert til direkte.

Hovudpersonen er ein noko naiv arbeidar i leiren, som jobbar med å grave massegraver, sortere sko og anna rutinearbeid som må gjerast for å halde jula i gang. Han ser "dei sjuke" kome inn porten, og forsvinne or skorsteinane i krematoria, eller i massegravene. Det er oss og dei andre, det er underkasting for overleving, og det er håp om kjærleik i ein pervertert verden. Dette beskriv Leikvold på ein glimrande måte. Hovudpersonen har avvikande lyster, og han ville i ein normal verden vore sperra inne som pedofil. I fangeleiren får ein sympati med han, og ein deler hans frykt for å bli avslørt.

Om ein skal vere litt kritisk, så var det somme tider språket sprakk litt, og illusjonen brista. Eg vende meg aldri til all tarm-praten. Dramaturgisk så bygde det seg opp i første halvdel av boka, men så flata det ut i andre halvdel. Spenninga ligg mykje i om han kjem til å bli oppdaga, samstundes som han gjennomgår ein slags indre erkjenning. Erkjenninga fortset gjennom heile boka, men omtrent litt over halvvegs ser det ikkje ut som om han vil bli tatt. Men dette er ikkje den viktigaste gevinsten av denne boka. Det er hans indre erkjenning i lys av den forvrengande situasjonen han er i.

Neste: Mette Karlsvik - Pol.

lørdag, desember 06, 2008

Julelesing 2008

Det er tid for K. West sin årlige (frykta av forfattarar) julelesing av ny nynorsk litteratur. Her kjem utvalet.

I år som i fjord skal K. West ta føre seg eit utval av ny nynorsk litteratur i julehelga, for så å levere nokre glitrande vurderingar. I fjor var utvalet prega av vel etablerte namn: Frode Grytten, Ragnar Hovland, Olaug Nilssen. I år skal vi freiste å vere litt meir skjær-kant: to rimelig ferske namn, og eit litt etablert eit. Men ingen gamlingar. Vi har valt tre bøker som har fått over gjennomsnittlig omtale i haust:

Mette Karlsvik: Pol.
Karlsvik er eit uskrive blad for min del, men ho har fleire utgivelsar under beltet. Denne siste er ein slags danningsroman (?) frå Bergen.

Gunhild Øyehaug: Vente, blinke - eit perfekt bilete av eit personlig indre.
Øyehaug er vel eit kjent namn for fleire etter diktbøker, og som redaktør for tidsskriftet Kraftsentrum saman med Olaug Nilssen.

Jan Roar Leikvoll: Eit vintereventyr.
Debutant som har kome med ein mørk metafysisk (og misantropisk? Vi får sjå) roman.

Dommane i fjord vart ikkje udelt positive. Me håpar på positive overraskingar og gode lesaropplevingar i julehelga.

- Qest

tirsdag, desember 02, 2008

Finanssektoren drivast av sunnmøringar

Sunnmøringen sym med tak som ausar alt inn mot kroppen. Det same gjeld for finanssektoren. Wall Street må vere største sunnmørske koloni utanfor Sunnmøre.

Etter massiv udugeligheit gjennom sub-prime-lån og risiko-investeringar, kom finanskrisa som venta! Eg nektar å tru at nokon som er eldre enn 15 år ikkje har fått med seg at bobler stig og sprekk. Og etter å ha alboga seg rom til eigen risikosport gjennom deregulering av markeda, skal dei no grine seg til krisepakkar, fordi dei faktisk tek med seg andre i fallet. Og då skal brått staten inn å hjelpe. Kapitalismus sa ein gong at fridom er også fridom til å la ting gå til helvete. Men dei vi snakkar om her er ikkje idealistiske liberalistar. Dei er reinspikka egoistar. Om staten kan redde dei, så "ja takk, her skal vi ikkje diskriminere så lenge pengane kjem i kassa".

Så kvifor dette sure oppgulpet nett no? Fordi DnB planlegg søksmål mot Terra-kommunene. Det er ingen tvil i at Terra-kommunene fortenar tyn for sine investeringar. Men korleis hadde det gått om staten skulle oppføre seg slik mot bankane? Det hadde gått jævlig dårlig for bankane. Dei hadde sitte rentesrentesrentesrente til langt over blåkragen.

Grrr..
Eit kort eit i dag.

Flinke jenter.

Flinke jenter hastar som mus etter bussen.