tirsdag, mars 27, 2007

Rådyrkalvens komme!




Det er uten tvil vår, og dei som ikkje tilbragte helga ute kan angre som pesten, medan dei kreperar av vitamin D-mangel. Her i redaksjonen tok vi utflukta til Lygra i Nord-Hordaland, der vi starta fridykking-sesongen ved å plaske som oterar i vårsola. Det var lite fisk å sjå, men i det små kunne vi sjå kamskjel, nakensneglar, sjøanemoner, syputer, dødningehand og pyntekrabbar som koste seg i algesuppa.

På toppen av det heile kunne vi ete ein heil middag av sjølvhausta kamskjel, blåskjel og krabbe tilbredt av våre gjestfrie vertar. Fine ting...

tirsdag, mars 20, 2007

Kunnskap i det små, del 5: Finale le grand


Over: k. west sitt eige bilde av celler. Cellekjerner i blått, og cytoplasma i rødt.

Jadajadajada, det er tirsdag og ikkje mandag. Uansett er det på tide å runde av historia om Zamecnik for denne gong. Sist lova eg spor, spaces of representation og slikt. Ellers skal vi snakke litt om diskursar, før vi til slutt prøver å stille nokre spørsmål.

Forrige gong snakka vi om differential reproduction: det eksperimentelle systemet vil heile tida søke å undergrave det kjende ved å skaffe ny kunnskap, som vil vise den kjende kunnskapen feil eller ufullstendig. Slik må kunnskapen heile tida relokaliserast kring nye eininger.

Som vi snakka om i første del, har vi ikkje direkte tilgong til molekyla i seg sjølv, men vi set opp system der dei nye einingane kan setje spor etter seg, for eksempel ved å skiljast i ein sukrosegradient, og løyse dei opp i bestemte løysemiddel. Sukrosegradienten, og løysemiddelet er då representasjonsrom, der einingane set spor. Kva spor ein vel å ta med vidare, er avhengig av kor avgjerande dei vert for å vidareutvikle systemet av kunnskap. tRNAen som vi snakka om tidligare, vart sett på som eit sideprodukt som ein berre kasta, heil til ein oppdaga at den var svært anvendbar innanfor systemet. Faktisk så anvendbar at alt det ein visste om proteinsyntese no vart sett i lys av tRNA. tRNA var ein stor suksess. Eksperimentelle kulturar blir bygd opp på denne måten, gjennom kompetanse om og bruk av bestemte eksperimentelle system, der dei epistemiske einingane opptrer gjennom spor i representasjonsrom. Produksjonen av slike spor vert kalla inskripsjon. Kva spor som vert produsert er ikkje tilfeldig: det må vere konsistent med andre delar av systemet (sjølv om ein kan tåle nokre motseiingar heilt i forskningsfronten, må dei nye spora vise seg å vere konsistente om dei skal inkorporerast i systemet). Referansepunkta vert då resten av systemet.

Vidare hadde molekylærbiologane kome på sporet av DNA som arvestoff, og ein oppdaga at det var eit bindeledd mellom DNA, som oppskrift, og proteinsyntese, som sette oppskrifta i livet. Dette bindeleddet var messenger RNA (mRNA). Ein snakka no om ein informasjonsveg, der informasjon vart overført frå DNA av mRNA til ribosoma, og oversett til protein av tRNA. Dette var ikkje eit vokabular som Zamecnik og venner var vande med som biokjemikerar. Dette var molekylærbiologi-språk. Dei to fagfelta hadde overlappande interesseområde, men ulikt vokabular, ulike forståingsmodellar, og ulike forskarkulturar: ulike diskursar. Det viste seg, etterkvart som tRNA og mRNA kom inn i bildet, av det var nyttig å forstå dette innanfor ein molekylærbiologisk diskurs. Det skjedde slik ei hybridisering av dei to kulturane, der biokjemikerane måtte lære seg å snakke om informasjonsvegar, medan molekylærbiologane måtte lære seg om ultracentrifuger og metabolske intermediat. For å oppnå eit konsistent system av informasjon, måtte ein altså veksle mellom ulike eksperimentelle system.

Dette var uten tvil ei artig bok å lese. Men spørsmålet som røyser seg for min del er KVA SO? For å drive litt intern kritkk: det er vel og bra, kjekt, spenstig og spennande for tanken å freiste å forklare vitskapen frå nye innfallsvinklar, men det er jo vitterlig mest filosofane sjølv som bryr seg om dette. Det handlar om vitskap, men dei som driv med vitskap bryr seg ikkje så mykje om det. Og det er ikkje fordi dei er ignorante. Svært mange som held på med naturvitskap er opptekne av at prosjekta skal få så stor gjennomslagskraft som mogleg. Ein vil publisere artiklar i Nature, og gjere banebrytande og spennande oppdagingar, både fordi ein er nyskjerrig, fordi ein vil ha ære og berømming, og fordi ein får pengar til vidare forskning. Ein er i denne prosessen på tå-hev for alt som kan fremje si forskning. Epistemologi, altså kunnskapsteori, har hatt mest gjennomslagskraft innan samfunnsvitskapane, nett av denne grunn. Det er i desse heilt vanlig at metodekapittela i publikasjonar inneheld teoretiske og epistemologiske overvegingar. Dette er ikkje vanlig innan naturvitskap på same måte. I molekylærbiologi består metodekapittel av oppramsinger av tekniske framgangsmåter. Det kan vere nyttig å vete om teorien om paradigmeskifter, eller om skeptisismeproblemet for å unngå å bli dogmatisk. Slik har vitskapsteorien i høve til naturvitskapane hatt mykje å kome med i høve til forholdet vitskap/samfunn, men den har ikkje lukkast å setje dagsorden i høve til korleis vitskapen sjølv tilegnar seg kunnskap. Sjølvsagt finnast det hederlige eksempel, men i det store å heile har bøker som denne, som er skrive av Hans-Jörg Rheinberger på erverdige Max Planck, sørgelig lite å seie for dei som verkelig burde hatt eit øyre epistemologien: dei som produserer ny, naturvitskapleg kunnskap.

Moglegens kjekk lesning, om du har lest alt dette:
- Om det ser ut som ei and og høyrest ut som ei and...
- Eit svært luftig, men akk så genialt prosjekt

mandag, mars 19, 2007

Ulsteinvik i media sitt søkelys

Folk finn på dei mest idiotiske ting. Det er tydelig at etter Ulsteinvik sin nyerverva bystatus har ein vorte travel med å få med alle aspekt, også framandgjering. Kleven verft har teke oppgåva alvorlig, og sett opp ein vegg i kantina, der norske ansette skal site på eine sida, og utanlandske leigearbeiderar skal sitje på andre sida.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/03/19/495404.html

lørdag, mars 17, 2007

Ungkarsballet - ei bok om Distriktsnoreg (...tilbake til røtene)



Vi på denne bloggen favnar vidt - ja kanskje for vidt. Vi er innom litteratur, vitenskap, filosofi osv osv. No har vi tenkt å lefle med enda meir vi eigentlig ikkje har så god greie på. Denne gongen er unnskyldinga den behnske størrelsen entusiasme. Ja, nett denne boka traff midt i ei slags heimstadkjensle til bondske og mellombondske strøk på vestlandet på ein slik måte at ein både vert entusiastisk og at ein identifiserer seg.

Vi snakkar om sosiologen Pierre Bourdieu si bok "Ungkarsballet". Bourdieu er jo kjent for mange (iallefall dei som bør kjenne til han), men målet vårt er jo som sagt ikkje å vere først innan sosiologi, men å bli entusiastiske i møte med fagfeltet sosiologi.

Bourdieu tek for seg området Bèarn, sør i Frankrike, ved Pyrineane. Området er prega av landbruk, med landsbyar innimellom. Observasjonen er at odelsgutar har problem med å få gifta seg, og det er ei aukande fråflytting frå bygda til landsbyane og andre byar. Resultatet er forgubbing. Ser ein på dette i høve til tidligare tider, dvs på byrjinga av 1900-talet, ser ein at det har føregått ei omveltning: odelsgutane var nemlig dei som hadde størst sjangse for å få gifta seg på denne tida. I løpet av 1900-talet har dette snudd seg heilt. Kvifor?

Dette er jo som stort sett alt, komplisert og samansatt. Ein skal vere forsiktig med å trekke kjappe slutningar og konstruere gigantofile teoriar. Dette er Bourdieu flink til å understreke, og han bryt på liknande vis med fleire av mine fordommar mot boka som fransk luftslott. Her er mange intervju og anekdoter, og dei slutningane som vert trekt, er heile tida nært fulgt opp av observasjonane som vert gjort, slik at det er lett å følge - ein sosiologisk page-turner.

I det gamle bondesamfunnet var giftarmålet regulert av familien. Det var eit taktisk og økonomisk trekk for å halde garden udelt, og vidareføre namnet. I kvart enkelt giftarmål fanst det ulike strategiar for å kome heldig ut av giftarmålet. Det var viktig at jenta som kom inn i familien hadde med seg nok medgift til at familien kunne betale medgift til dei andre søskena på garden. Medgifta var ein type godtgjering for at ein sa frå seg rett til jorda. I dette samfunnet var medgifa ein stor sum, og mange hadde rett og slett ikkje råd til å gifte seg. Ein prioriterte å gifte vekk døtre, då desse var sett på som ein munn å mette, medan yngre søner var kjærkomen arbeidskraft til garden. At desse ikkje fekk gifta seg, var berre bra.


Kan tru æ vart litt alvorsstemt når æ lest her i avisa
om alt som å må gjørra hvis æ vil værra "in"
Tatovering og ring i nesen og maling oppi håret
Æ tørr itj nævn ka æ må gjør med litjkar'n min


Ved inflasjonen i 1929, vart vart det mykje meir pengar i omløp, og medgifta vart enklare å betale. Samtidig kom det eit skifte i verdien på jorda: den var ikkje lenger like mykje verdt, og bondeyrket vart også mindre attraktivt, med mykje slit, og lite fritid. Odelsguten, som før hadde vore eit godt parti, var ikkje lenger så høgt i kurs. Samstundes låg odelsguten igjen i ein rolle der ein var knytta til jorda og til bondekulturen. Jentene hadde blikket utover. Sidan det hadde vore i kvinnerollen frå gamalt av at jentene skulle giftast vekk, var dei meir omstillingsdyktige. Yngre søner kunne etterkvart få seg jobb uavhengig av gården.

Kall mæ gjern en bondeknøl
en hotten-tott og tulling
Æ skjønne mæ itj på klær og musikk
og det å værra urban
Æ e en ravadall, en stuppuli og luring
Æ treng da itj nå ecstasy
æ som svime rundt i fraulukt hele da'n


Det som etterkvart også skjedde, og som påskjynda prosessen, var at urbane område fekk stadig større definisjonsmakt. I det gamle samfunnet levde ein relativt isolert, og sentralmakta var representert gjennom funksjonærar og tenestemenn i landsbyen, som ein hadde eit meir personlig forhold til. Med utviklinga av ulike kommunikasjonsmiddel, vart det urbane synet på både det urbane sjølv, og på bondeområda, meir gjeldande. Bonden såg no på seg sjølv som "bondsk". Følga var at ein ville sikre komande generasjonar ei framtid ved å sende dei på skule, og oppfordre dei til ei utdanning. Dei nye gardbrukarane hadde også omstilt seg, og dreiv effektivt og teknologisk landbruk, men kven vil satse på ein odelsgut i denne samanhengen?

Det e ihvertfall sikkert, æ passe itj inn i storbyen
med all den snåle maten og så bør æ helst drikk vin
Æ har aldri helt forstått det der med trend å fun og fashion
Kjøttkak det e livretten min


Såh, no er eg vel verken historikar eller sosiolog, men det var heller ikkje meininga. Likevel føler eg denne boka har gitt nokre nøklar til å forstå fråflytting, forgubbing, sjarmørkurs og ungkarar i vestlandske bygder. Du finn boka på mammutsalget, til 79 kroner. Spring og kjøp.

Tekstar i kursiv frå DDE: Bondeknøl.

mandag, mars 12, 2007

Kunnskap i det små, del4: Epistemology - dududududududu


Overskrifta syngast med melodien til Prince ' Musicology (dudududududududu). Til høgre visast verken Prince eller tidligare diktator i Romania, Chauchezku (?), men derimot den uforståelige, og difor enda viktigare franske filosofen Jaques Derrida.

Epistemologi er læra om korleis ein tilegner seg kunnskap, grovt sett. Og det overordna målet med denne boka er nett det: korleis tileger ein seg kunnskap i faget molekylærbiologi. Vi har i dei føregåande postane deskriptivt beskrive korleis dette har vorte gjort reint praktisk. No skal vi forlate jorda, og fare til Frankrike.

Som eit filosofisk grunnlag for denne utlegninga ligg erkjenninga at ein ikkje har tilgong til noko evig sanning, heller ikkje gjennom vitskaplig arbeide. Dette grunnsynet er ei erkjenning som har kome i møte med skeptisisme-problemet: at ein aldri kan vere HEILT sikre på at det ein observerer er OBJEKTIVT sant, eller representativt for ei OBJEJKTIV sanning. Eksempel på dette er Newton, som, basert på observasjonar, laga lover i fysikken som kunne forklare mykje av det som skjedde rundt oss, ja faktisk alt det dei påsto å kunne forklare. Etter kvart dukka det opp fenomen som Newton sine lover ikkje kunne forklare, som for eksempel adferden til partiklar som nærma seg lysfarta. Dette var jo neppe ei aktuell problemstilling på Newton si tid, men på Einstein si tid var det ei aktuell problemstilling, og Einstein måtte lage nye lover, som forklarte på ein annan måte det Newton sine lover hadde forklart, samt litt til. Dette har vore tilfelle i mange/alle vitskapar, at teoriar avløyser kvarandre. Likeeins har ein gang på gang måtte ha revudert ulike teoriar sine fundament. Mange naturvitenskaplige teoriar er dedusert utifrå det som kallast sjølvinnlysande sannigar, teorem. Eit teorem innan matematikken har vore at ei rett linje er den kortaste vegen mellom to punkt. Men så oppdaga ein at det kunne vere fleire enn tre dimensjonar, også måtte ein seie at det faktisk er mogleg å ha kortare vegar mellom to punkt enn ei rett linje. Skal ikkje vere enkelt...

Så også molekylærbiologi. Molekylærbiologien kviler mykje på kjemi, som igjen kviler på fysikk. I tillegg er molekylærbiologien eksperimentell, det vil seie at det er svært lite i dette faget som går an å lage teoriar om i biologiske system. Dette er fordi sjølv om fundamentet er fysikalsk-kjemisk, så er graden av kompleksivitet for stor. Ein er difor heilt avhengig av velfunderande eksperiment. Dei eksperimentelle verktya baserer seg sjølv på vitksaplige teoriar. For eksempel om ein skal sjå ei celle i eit mikroskop, støttar ein seg til teoriar om lysbryting. Ein bygger seg altså opp eit nettverk av teoriar og forklaringsmodellar. Desse er innbyrdes konsise, og på basis av desse tilegnar ein seg kunnskap om spesifike biologiske fenomen. Desse fenomena dannar etter kvart eit system for forståing av nye biologiske fenomen.

I eksempelet vi har sett på, såg vi på Zamecnik sin innfallsvinkel til foskning på proteinsyntese: ein visste at celler produserte protein, og at kreft var kobla til celler sin produksjon av protein på eit eller anna vis. Dette er eit rimelig smått system enda. I tillegg hadde ein kunnskap om at protein kunne skiljast frå kvarandre ved ulike hjelpemiddel, som ultracentrifuge, ein teknikk som kviler på fysikk. Implisitt i dette ligg altså allereie ein tanke om at det som ein eventelt skal finne ut, må forståast innan ein fysikalsk-kjemisk, så vel som biologisk kontekst. Slik fekk ein fram nye "epistemologiske einingar", det vil seie nye og hittil ukjende partiklar, som ein ikkje hadde kunna forutsjå teoretisk, men som dukka opp som kvalitativt nye einingar i eit fysikalsk-kjemisk system. Desse første partiklane kalla ein mikrosom.

Det som så skjer når ny kunnskap vert erverva, er at desse vert inkorporerte inn i systemet på ein slik måte at systemet korrigerer seg etter den nye informasjonen, slik at systemet heile tida er i utvikling, og vert om-konfigurert. I dette tilfellet kan ein seie at ein gikk frå at "kreft har noko med protein produksjon å gjere", til "partiklane polysom er sentrum for proteinproduksjonen, og feil i denne svært spesifike mekanisma kan mellom anna føre til kreft". Ein ser slik at oppdaginga av polysoma ikkje var tilfeldig: dei vart fanga inn av den kunnskapen som ein allereie hadde (utan at det var mogleg, teoretisk sett, å forutsjå at ein hadde eit polysom), og dei førte til at denne kunnskapen var reorientert, og no sett i lys av den nye kunnskapen.

Differential reproduction.
Når eit eksperimentelt system vert reprodusert, meiner ein i denne boka at ferdigheitene, instrumenta, fagterminologien og alt det som skal til for at det eksperimentelle systemet kan eksistere, vert vedlikehaldt. Og dei instrumentelle systema er jo viktige for korleis den nye kunnskapen artar seg. Dette er avhengig av tekniske ferdigheiter, og det ein kan kalle laboratorie-ferdigheiter, der utøvarane av ein metode har sine triks og teknikkar for å optimalisere metoden på ein best mogleg måte ( ikkje street-smart, men lab-smart, på ein måte).
Noko av målet med eit eksperimentelt system, er å fange opp spor av nye epistemologiske einingar. Dette kallar ein "difference", ulikheiter. Nye eininger dukkar opp som ikkje kan forklarast som å vere ein del av det ein allereie veit, og dei inkorporerast inn i systemet av kunnskap. Eit eksperimentelt system vil difor alltid vere på jakt etter ting som kan motstride det som allereie er kjent, for å seie det slik: skal ein finne ut noko nytt, er det nye per definisjon ikkje det same som det gamle, men kvalitativt ulikt og motstridande. Det eksperimentelle systemet er difor alltid på jakt etter det som kan undergrave det ein allereie veit. Polysoma undergravde forståelsen ein hadde for protein-produsjon. Denne prosessen er det som kallast "differénce", og "differential reproduction" vert altså det som kjenneteikner eksperimentelle system, ved at ein heile tida søker å undergrave det kjende, slik at kunnskapen ein har må relokaliserast rundt stadig nye eininger.


Puh... det får vere nok for i dag. Neste gong vert det meir om spor, spaces of representaiton, og korleis ein vel ut kva slags spor ein skal ta med vidare.

torsdag, mars 08, 2007

Grattis med dagen!

Her på bloggen gratulerer vi 50 % av befolkninga med dagen! Heia likestilling!

mandag, mars 05, 2007

Kunnskap i det små, del3: tRNA - eit nydelig molekyl.


Hei igjen. Då håper eg de har fyllt på ein ny kopp kaffi, og sett dykk vel til rette.

Som vi såg sist, byrja ting å stige forsiktig fram frå det ukjende for Zamecnik (elegant teikna til høgre) og venner. Dei hadde altså fått eit system med ulike fraksjonar frå ultracentrifuga, som hadde ulike biokjemiske eigenskaper. Desse fraksjonane kunne ein så kombinere på ulikt vis, og måle om ein fekk laga nye protein.

Det som kan vere greit å nevne litt om, er at Zamecnik og venner var det ein kan kalle biokjemikerar. Så kva er ein biokjemikar i høve til ein molekykærbiolog? Det visste eg ikkje sjølv før eg las denne boka. Det faget som i dag heiter molekylærbiologi, og som er eit ganske så nytt fag, er ei samanslåing av mange greiner, som medisin, kjemi, fysikk, biologi etc. På denne tida hadde ikkje denne samanslåinga kome så langt, og det var eit større skilje mellom biokjemikerar og molekylærbiologar - dei hadde to ulike forskningstradisjonar, forska på ulike, men stadig meir konvergerande ting, og hadde eit ulikt fagspråk. Biokjemikerane hadde lenge vore beskjeftiga med metabolismen, og dei snakka om metabolske intermediat og den slags. Slik sett var protein-danninga ein del av metabolismen, då energi her vart brukt til å bygge nye byggesteinar. Molekylærbiologane, derimot, snakka meir i termer om informasjonslagring, og om informasjonsvegar i cellene: DNA, RNA. Desse to fagområda krasja etterkvart inni kvarandre, med all den forvirringa det førte til.

I Zameckik sine fraksjonar dukka det nemlig opp eit problem: korleis vart den enkelte aminosyra "aktiv" på ein slik måte at den gikk inn i den nye aminosyre kjeda? I ein av fraksjonane registrerte ein RNA som var løyselig i vatn. Vanlig RNA, som ein visste om frå før, var ikkje løyselig på same måten. Kva var dette RNAet? Det ein no hadde, var eit ekperimentelt system med så mange kjende variablar, at ukjende spor av ulik sort kunne lokaliserast og undersøkast. Desse ukjende spora var ikkje bestemt av nokon tenkt teori om protein syntese: dei var eit direkte resultat av oppbygginga av det eksperimentelle systemet. Her har ein det som kjenneteikner eit eksperimentelt system som skal fungere: det må vere lukka nok til at det ikkje vert kaotisk (for mykje ukjent vert umogleg å ha oversikt over), og ope nok til ikkje å stenge ute potensielle ukjende faktorar. I dette tilfellet var faktoren det som seinare vart kjend som transfer-RNA (tRNA). Det vart klart at kvar aminosyre vart "aktivert" av kvart sitt tRNA, og dette gjorde at kva type aminosyre som vart sett inn i det nye proteinet ikkje var tilfeldig. tRNA vandra frå å vere ein biokjemisk fraksjon som resultat av centrifugering og løyseligheit, til å vere ei informasjonsbærande eining.

Dette førte til eit skift i arbeidet. tRNAet vart det nye punktet ting dreia seg om. tRNA var ein informasjonsbærar, noko som tilhøyrde molekylærbiologien sine fagtermer. Protein syntesa var ikkje så mykje lenger eit metabolisme-anliggande som det var eit anliggande for uttrykking av informasjon. Informasjon frå kvar? Francis Crick, som i desse dagar (nokre år før), hadde hadde vore med på kartleggjinga av strukturen til DNA, hadde byrje å fundere i moglegheitene for at DNA var bæraren av cellene sitt arvestoff. Folk byrja å tenke samanhengar, og to fagfelt, som hadde problemer med å forstå kvarandre, måtte byrje å lære seg kvarandre sitt pensum. I tRNAet kan ein seie at dei to fagfelta møttes, og prosjektet tok fart vidare i ei ny og uforutsett retning.

Spørsmålet var no: om DNA var lageret for arvestoffet, og protein vart laga spesifikt frå tRNA, korleis var ledda mellom?

Meir om det neste gong...