mandag, september 29, 2008

Evolusjon, sanning og helse


Med Palin som republikansk kandidat for VP-posten i USA er kreasjonisme framleis aktuelt. Fordi denne typen fundamentalistisk kristendom er i vekst, er dette noko som også angår biologar.

Ledaren i Nature, og denne reportasja frå NYT retta interessa mi mot emnet i denne omgangen.

"Sanning" er eit svært problematisk uttrykk, i biologien som i alle andre samanhengar. Naturvitskapen kan ikkje påberope seg ein priviligert tilgong til sanninga. Ein har dessutan trusfridom.

Forsking er ein svinedyr aktivitet, og dei fleste plassar rettferdiggjerast den gjennom produksjonen av teknologi.
Hjå biologien kan ein seie at framskritta som er gjort i medisinen det siste århundret er resultatet av biologisk naturvitskap. Medisin er fundert på biologi.

Om ein set saman dette med eit velkjent kredo i biologien:

"Nothing in biology makes sense exept in the light of evolution" (Dobzhansky, 1973)

så vil det å fornekte evolusjonsteorien også vere å setje spørsmålsteikn med den teknologien som er produsert med denne som reiskap. Ein kan sjølvsagt seie at det er andre teoriar som også kan produsere denne teknologien. Det kan ein så klart seie.

USA er moglegheitene sitt land, så i staden for å bruke ressursane på å bevise kreasjonismen, som dei allereie har nok bevis for i sine hjerter, bør dei kanskje etablere ein bio-kreasjonistisk industri?

Eg ventar spent på artiklar.

lørdag, september 27, 2008

Aristoteliske restar i den vitskaplige revolusjonen - del 6


Vi nærmar oss slutten på helge-seminaret, og det er på tide å samle nokre trådar. Denne veka undersøker vi om det er sider ved Galilei og Descartes som er ubevisst heilskaplige, før vi neste gong avrunder serien med nokre konklusjonar.


ARISTOTELISKE RESTAR HJÅ GALILEI OG DESCARTES?

Overgangen til ein meir empirisk måte å undersøke naturen på er ikkje heilt uproblematisk hjå Galilei og Descartes. Det er mange måtar å peike mot jorda på, og i alle tilfelle må du ha noko å peike med. Det interessante med dømet med Galilei, er at argumentasjonen for det heliosentriske verdsbiletet er gjort utan at ein har dekning for det i observasjonane ein legg vekt på. Grunnane til dette kan vere mange, og Feyerabend går grundig gjennom kva retorikk, makt, ambisjonar og andre faktorar har å seie, utan at ein skal kome inn på det her. Det ein ser er at Galilei delar Copernicus sin tanke om å kunne forklare røynda med relativt få og enkle prinsipp og lover. Om ein skulle tenke seg ein motsett posisjon, nemlig at verda er eit kaos, med uendelige variasjonar, der eventuelle lovmessigheitar ville vere så talrike og inkonsistente at eit system ville vere fånyttes; eit univers som var uendelig i tid, rom, organisering og kompleksitet, så ville det vere meiningslaust å argumentere for at sola skulle følgje same lover som steinar og hus på jorda. At dette skulle vere tilfelle, var ikkje sjølvsagt for aristotelikarane. I det aristoteliske synet galdt andre reglar i ild-himmelen enn på jorda. Men i kva grad Galilei kan seiast å vidareføre skjulte føresetnader frå det aristoteliske paradigmet, vil vere avhengig av kva teoretiske og metafysiske føresetnader han legg til grunn for sine syn. Vi ser at han beundrar teoriar sin enkelskap, men ein har ikkje frå dette grunn til å seie at han er ein heilskapelig tenkar med eit logisk heilskapssyn på verda.

Når det gjeld Descartes passar denne beskrivinga betre. Han opererer med ei lineær tid, og eit endelig fysisk rom, der alt, med unntak av sjela, kan forklarast logisk og mekanisk. Som med Aristoteles skaper dette eit rom for det guddommelige utanfor tida og rommet. Men der Aristoteles meiner at jorda er det einaste sanne, set Descartes det materielle som føresatt av sjela. Descartes sin verden vert slik ein heilskapelig mekanisk verden for sjela. Altså kan ein seie at sjela samlar verden – verden er eitt i sjela. Dette vert også føresetnadane for at ein kan nytte eksperiment til å skaffe seg kunnskap om verda. Då verda er lovmessig og endelig, kan ein nytte empiri til å skaffe seg kunnskap om den. Det mekaniske verdsbiletet vil kunne, om tenkt ut, føre til ein materiell determinisme. Sjølv om ting ikkje aktivt strevar etter sin plass, vil dei automatisk dette inn i sin plass, då dei ikkje kan bryte ut av naturlovene. Der Aristoteles hadde eit aktivt syn på korleis ting fell inn i systemet, kan ein seie at Descartes har ein passiv mekanisme for korleis systemet innrettar seg. Som hjå Aristoteles er dette ein prosess, som er til forveksling lik ei årsak til endring. Lovene er innsett av guden, og verda går frå kaos mot lovmessigskap etter som ting instillar seg naturlig etter lovene (Descartes, 1993):
”(...) so that even although he (Guden; min merknad) had from the beginning given it no other form than that of chaos, provided only he had established certain laws of nature, and had lent it his concurrence to enable it to act as it is wont to do (...) things purely material might, in the course of time, have become such as we observe them at present (...)”
Kausallova og det mekaniske verdsbiletet til Descartes klarer ikkje å stå aleine. Det støttar seg mot ei forståing av verda som ein heilskap går mot ei jamvekt. Om Descartes skulle vere konsistent i sin metodiske tvil, måtte han også tvile på den tanken at hans eksistens er mogleggjort av ein gud. Han måtte også trekke i tvil kausallova. Grunnen til at dette ikkje skjer, vil ein kunne seie er ein logisk-mystisk arv.

Det vil vere feil å seie at Aristoteles sin teleologi er vidareført av Descartes og Galileo. Derimot vil ein kunne seie at det vert vidareført ei heilskapstenking, der observasjonar tolkast inn i eit lovmessig system. Særlig ser vi dette hjå Descartes, der førestillinga om eit slikt system er uttalt. Ein vil slik kunne seie at dette lovmessige, heilskapelige systemet dannar eit overbygg der ting må ha sin plass. I Descartes innstiller det seg ein balanse. Ein kan ikkje snakke om potensialitet eller strev i ein aristotelisk forstand, men ein kan seie at den kausale matrisa som er i kraft av kausallova og guden sine nedfelte lover, vidarefører ein logisk mystikk; ein arv som også delast av Aristoteles.

Den type logisk mystisisme som Russell snakkar om, og som ein kan finne element av hjå Aristoteles og Descartes, kan seiast å ha ei klar utside. Verken Descartes eller Aristoteles vil godta ein regression infinitum. Då den materielle verda er avgrensa, både i fysisk utstrekning og i tid, må det vere noko som er heva over denne typen veren, og som er utanfor den fysiske verda. Både hjå Descartes og Aristoteles opnar dette for det guddommelige. Det guddommelige vert slik noko som overskrid det lovmessige som den materielle verda rettar seg etter, og som garanterer for denne. Russell sjølv er ikkje med på å gjere verda til eit avgrensa heile. Han argumenterer mot tida si linearitet, og seier slik at sjølv om ein er innstilt på å nytte rasjonaliteten for å forstå verda, så er det ikkje dermed gitt at verda er eit avgrensa heile.

Quest

Neste veke: siste episode.

tirsdag, september 23, 2008

Fint

Om ein er ideologisk forvirra (slik som meg) var denne vekslinga mellom Kristin Clemet og Arne Johan Vetlesen fin.

mandag, september 22, 2008

Aristoteliske restar i den vitskaplige revolusjonen - del 5.


Etter ei bjart helg i bygdenoreg, prega av jakt og sanking, fortset vi vår reise gjennom den vitskaplige revolusjonen sine innomhus sjølvmotseiingar. Denne veka:

RENE DESCARTES OG DET MEKANISKE VERDSBILETET.
Ein som tydligare uttalte eit heilskapelig syn på naturen og metafysikken, var Rene Descartes (1596-1650). Han meinte å sjå mykje uklarskap og utrygging i tidligare filosofi, og han nekta å ta for sanning noko anna enn det han klart kunne sjå var sant. I verket Discourse on Method (Descartes, 1993) presenterer han sin eigen metode for metafysisk tenking, samt nokre viktige slutningar frå bruk av denne metoden om mellom anna korleis ein skal studere verda ikring seg.

Descartes sin metode byrjar med ein metodiske tvilen, der alt med unntak av hans eigen eksistens som tenkande subjekt, kan trekkast i tvil, og dermed ikkje seiast å vere sant. Då Descartes ser at han sjølv ikkje er perfekt, men at han har ein ide om noko som er perfekt, seier han at dette perfekte, denne kunna, er guden. Sidan dei fysiske tinga, inkludert eins eigen kropp må kunne seiast å vere gitt som inntrykk for sjela, må deira sanning seiast å vere føresatt av sjela. På same måte er sjela føresatt av guden. Guden er årsaka til sjela sin eksistens, og sjela sin eksistens er årsaka til dei materielle tinga sin eksistens. Frå dette gjer Descartes enkle observasjonar om generelle fysiske ting – stjerner, planetar, kropp, eld og liknande.

Det mest generelle og sanne Descartes vil sjå på ved desse tinga er dei relasjonane dei har til kvarandre. Tinga har ikkje åndelige eigenskapar i seg sjølv, men dei oppfører seg på bestemte måtar avhengig av korleis dei er arrangert i høve til kvarandre. Dette kan forklarast med matematiske og fysiske prinsipp som er stifta av guden. Mangfaldet av ulike effektar er så stort at sansane aleine er utilstrekkelige til å avgjere årsakene i kvart enkelt tilfelle, og ein må difor gå eksperimentelt fram for å avgjere kva effekt som er avhengig av kva årsak. Slik vert det nødvendig å gå frå den effekten som registrerast ved sansane, til årsaka til effekten. Effekten vert slik garantisten for sanninga til årsaka.


Descartes sette kausallova som einaste gyldige årsak, og nekta for at det skulle vere nokon må, emosjonar eller intelligensar i naturen. Han vil heller ikkje godta å slå det sanne saman med det gode og moralske når ein skal forklare verda ikring seg. Verda var eit urverk trekt opp i tida si morgon. Den naturen som for Aristoteles hadde vorte sett på som ein aktiv heilskap, følgde no fysiske naturlover.

Heilskapelig tenking var eit poeng i seg sjølv for Descartes. Ein kunne finne meir sanning i argumentasjonen til eit enkelt individ enn det som var satt saman av meiningane til mange ulike individ, der mange av desse var sett opp av sannsynlige argumentasjonar gitt utan demonstrasjon. Han var sjølv interessert i å få til eit samanhengande logisk system, der empirien var med for å avklare detaljane. I Discourse of Method gir han ei forklaring på nokon av dei mest opphavelige årsakene, samt nokon av dei mest generelle effektane av desse. For eksempel er dei mekaniske lovene sitt virke i kroppen illustrert av ei forklaring av hjartet og arteriane sin blodstraum. Ved å følgje denne metoden vidare, skal det vere mogleg å bygge eit samanhengande logisk system frå guden til enkelttingen.

Q-est

Neste veke: Aristoteliske restar hjå Galilei og Descartes?

mandag, september 15, 2008

Aristoteliske restar i den vitskaplige revolusjonen - del 4.


Etter ei aktiv helg, med tur i Noreg i eit notaskal saman med ei hand full av ivrige molekylærbiologar frå store delar av verda på laurdag, og fridykking i Øygarden på søndag, tar vi i dag att det forsømte: 4. episode av helgeseminaret i filosofi -og vitskapshistorie.

DEN VITSKAPLIGE REVOLUSJONEN - EIN GUDLAUS ORDEN?
Omgrepet ”den vitskaplige revolusjonen” er omdiskutert, og mellom anna vitskapshistorikaren Steven Shapin (1943 - ) meiner at ein ikkje med rette kan snakke om ein vitskaplig revolusjon i ordet sin eigentlige forstand. Ein kan ikkje snakke om ei felles omvelting innan dei naturvitskaplige eller naturfilosofiske miljøa. Han beskriv det som kallast den vitskaplige revolusjonen for ei rekke strøymingar som ikkje var eintydige, som ikkje førte til ei omvelting i si samtid, og som var strekt over eit langt tidsrom i dei 16. og 17. hundreåra (Shapin, 1999). Vi skal her knytte samleomgrepet ”den vitskaplige revolusjonen” til nokre brot med det aristoteliske paradigmet i arbeida til Rene Descartes og Galileo Galilei.

Galilei og det heliosentriske verdsbiletet.
I 1543 publiserast Nicloaus Copernicus (1473-1543) sin ”On the revolutions of the heavenly spheres”, der han bryt med den ptolemeiske kosmologien ved å plassere sola i sentrum for planetbanene. Dette braut ikkje berre med Aristoteliske teoriar om tinga sin orden og elementa sine naturlige plassar – det braut også med sunn fornuft, og med synet på mennesket som sentrum i universet. Copernicus sine teoriar vart seinare følgt opp av mellom andre Galileo Galilei (1564-1642). Galilei utvikla teleskop for betre å kunne studere himmellekamane, og han innførte i større grad observasjonar som støttande argument, og matematikk som gyldige forklaringsmodellar. Dette førte til ein vitskapsteoretisk disputt om eksperimentet si gyldigheit som argument. Under det aristoteliske paradigmet hadde observasjonar frå eksperiment vorte rekna som lokal og lite generell. Det å nytte eit spesielt instrument til å setje i scene situasjonen som gir observasjonen, anten det var eit teleskop eller ei vakuumpumpe, vart sett på som enda verre. Ein skapte då ein særs betinga og lokal situasjon, som var ute av harmoni med heilskapen. Det å legge større vekt på eksperimentelle observasjonar var altså ein ganske annan måte å tilegne seg kunnskap på, og ein framgangsmåte som vart sett på som både urasjonell og lite pålitelig i auga til dei som nytta den aristoteliske tenkemåten

Paul Feyerabend diskuterar forholdet mellom metode og teori i Galilei si argumentering for det heilosentriske solsystemet i sitt verk Against Method (Feyerabend, 1993). Eit av motargumenta som vart fremja mot jorda si bane ikring sola var det sokalla tårnargumentet. Om jorda er i rørsle, om ein då slepp ein gjenstand frå eit tårn, skulle denne då gå i ein boge mot jorda, og treffe bakken i ein avstand frå tårnet som er avhengig av farten til jorda. Dette skjer ikkje, og som om jorda skulle stå i ro, landar gjenstanden ved foten til tårnet. Denne måten å omtale ein observasjon på kallar Feyerabend eit naturlig tolking (natural interpretation). Den naturlige tolkinga er for Feyerabend det Francis Bacon (1561-1626) formulerer som ”mental operations which follow so closely upon the senses” (Bacon i Feyerabend, 1993), og som er så nært knytt til reaksjonen på sanseinntrykka at det er vanskelig å skilje dei. Til tårnargumentet seier Galileo at ein er einige om observasjonen, men det som må til for å nå ei sann beskriving av fenomenet er ”the senses, accompanied by reasoning” (Galilei i Feyerabend, 1993). Dei naturlige tolkingane må gjennomgå ein kritisk diskusjon – kva skjulte teoretiske føresetnader er det som ligg i måten ein tolkar observasjonen på? For Galileo vert framgansmåten å ta utgangspunkt i at om jorda går i bane kring sola, kva teoretiske føresetnader er det som gjer at den naturlige tolkinga av fallet til ein stein er uforeignelig med dette? Galileo går altså fram kontrainduktivt for å skilje teoretiske føresetnader for observasjonane.

Galilei innfører ei ny teoretisk forklaring for å gi samanheng mellom jorda si rørsle og gjenstanden sitt fall mot jorda, nemlig den relative rørsla. Dette byggjer på det at om ein for eksempel er på ein båt i fart, og skal kaste ei pil på ein blink, så treng ein ikkje å justere siktet etter farten på båten. Siktar ein midt på blinken, vil pila følgje båten si rørsle, og treffe midt på blinken. Slik vil også objektet som sleppast frå tårnet følgje jorda si rørsle, og lande ved foten på tårnet. Om ein så ser objektet bli slept frå tårnet og lande ved sokkelen på dette, vil ein ha følgjande argumentasjonsrekke, med og utan relativ rørsle (Feyerabend, 1993):

Naturlig tolking 1 (pre-Galilei): all rørsle er operativ.
- Dettande stein beviser at verda står i ro.
- Verda i rørsle føresei at gjenstand skulle ha gått i ein bue frå tårnet mot bakken.

Naturlig tolking 2 (Galilei): berre relativ rørsle er operativ.
- Dettande stein beviser at det er ingen relativ rørsle mellom startpunkt og jorda.
- Verda i rørsle føresei at det ikkje vil bli ei relativ rørsle mellom gjenstand og tårn.

Basert på kva teoretiske føresetnader ein legg til grunn vil ein altså frå same observasjon trekke to motstridande konklusjonar. Med bakgrunn i dei teoretiske føresetnadane, vert sjølve eins erfaring endra. No kan det seiast at bakgrunnen for at Galilei utfordrar den første posisjonen er med bakgrunn i Copernicus sine observasjonar om planetane si rørsle, samt hans eigne observasjonar gjort gjennom teleskopet. Dette vert då grunnlaget for Galileo sin teori om relativ rørsle. Det som gjer forholdet mellom teori og observasjon meir samansett er at Galileo i dette materialet i følgje Feyerabend ikkje hadde tilstrekkelig grunnlag til å argumentere for teorien om relativ rørsle. Galileo kunne ikkje argumentere for at teleskopet skulle vere ein garantist for betre observasjonar. Det var fleire problem med Galileo sine teleskop, og mange observasjonar viste seg å vere både tvitydige og feilaktige. Då Galileo ikkje kjende til Kepler sine arbeid på optikk kunne han heller ikkje gi noko teoretisk forklaring for at teleskopet skulle garantere eit meir sant bilete av himmellekamane. Spørsmålet vert då kvifor Galilei insisterte på å støtte Copernicus sitt verdsbilete. Eit sitat Galileo nevner frå Copernicus kan gje oss ein peikepinn (Copernicus i Feyerabend, 1993):

For all these phenomena appear to be linked most nobly together, as by a golden chain; and each of the planets, by its position, and order, and every inequality of its motion, bears witness that the earth moves (...)

I følgje Feyerabend er det altså med utgangspunkt i dei andre planetane sine rørsler at Copernicus og Galileo argumenterer for jorda si rørsle. Om det var for å unngå kyrkja si vreide, eller om han meinte det, så sa Copernicus sjølv at hans teori var eit matematisk eksperiment, og at han ikkje såg noko problematisk med det ptolemeiske systemet, sett i høve til hans eigne matematiske berekningar. Er det då tanken om ein planetarisk lovmessigskap; eit univers retta etter nokre enkle fysiske lover, som var motivasjonen for Copernicus og Galilei?

Neste episode: Rene Descartes og det mekaniske verdsbiletet.

- Q est

onsdag, september 10, 2008

Fragmentbiologi

Tankar om kurs i etikk eller liknande, slik ein hist og her ramlar innom.
Kva er poenget med å ha eit slikt kurs? Festtaler?

Det er faktisk eit veldig godt spørsmål, som krevjer eit tilsvarande godt svar. Særlig sidan kurset er obligatorisk. Å svare på dette kan vere heile kurset for den del.

Forsøk på svar:
  • Som utdanna vert ein sett på som ekspert innan eit fagfelt. Det er naturlig å forvente at ein også kan noko om sitt eige fagfelt. -> Vitskap som ein historisk, kulturell, menneskelig aktivitet.
  • Det vitskaplige tankesettet er ikkje ”reint”, men ein hybrid av mange ulike språklige konstruksjonar, oppdelingar og tradisjonar: konsept, retorikk, metafysikk. -> Å kjenne til desse, og kunne røyre seg i dei og bruke dei, vil gjere deg til ein betre vitksapsutøvar.
  • Som eit korn vert opphav til ein krystall, vert lausriveb informasjonen opphavet til idear og førestilliner, og etter kvart sett i kontekst (eg trur dette er frå Mill, men eg fann diverre ikkje det direkte sitatet) -> Ideen sin genese.
  • Vitskapen som autonom aktivitet? Samspelet vitskap/samfunn. Og vidare:
  • Vitskapen si drivkraft: nyfikenheit og sanning (autonome årsaker), verdiskaping, utalitarisme, helse (samfunnsetiske årsaker). Boblerar: sjølvopprettholdande system, sosial klasse, verdiar, ideologi.

lørdag, september 06, 2008

Aristoteliske restar i den vitskaplige revolusjonen - del 3

God helg, og velkomen til tredje del av serien om heilskapstenking i den vitskaplige revolusjonen. Førre veke snakka vi om Aristoteles sitt teleologiske syn. Denne veka skal vi sjå på korleis dette har det ein kan kalle mystiske aspekt. Til det skal vi nytte Bertrand Russell si drøfting av den logiske mystikken.

BERTRAND RUSSEL OG DEN LOGISKE MYSTIKKEN.
I sitt essay Mysticism and logic (Russell, 1959) drøftar Bertrand Russell (1872-1970) metafysisk heilskapstenking. Han meiner metafysikken har vorte utvikla gjennom samspelet og konfliktane mellom mystikk og vitskap. Russell set opp fire kjenneteikn for mystikaren: 1) mystikaren trur på ein type umiddelbar intuisjon som kjelde til kunnskap, 2) han har ei tru på einskap, der alt er eit, 3) han avviser eksistensen av tida, og 4) han meiner vondskap berre er tilsynelatande.

Ei av retningane innan metafysikken er det Russell kallar den logiske mystikken. Den logiske mystikaren freistar forstå verda som eit fullstendig, logisk system. Den logiske mystikken fører Russell tilbake til Parmenides (5. århundre f. Kr.). I jakta på urstoffet som alle ting er laga av var Parmenides sitt forslag væren. Som eit første prinsipp utleda han at væren er, medan ikkje-væren ikkje er. Om ein ser på endring som fundamentalt, så kan ikkje noko gå frå å vere til å ikkje vere. Om ein så ser på ulikskap som fundamental, så kan ulikskapar mellom ting berre vere mellom noko som er og noko som ikkje er. Sidan då alt må vere, og ikkje kan endrast, får ein at alt eksisterar i ein einaste kontinuerlig likskap, der den einaste tilsynelatande endringa var medvitskapen si rørsle langs tidslina (Parmenides i Feyerabend, 1993).

Frå dette utgangspunktet dannar eit verdsbilete der alt er av det same, og endring ikkje skjer. Russell meiner her at den mystiske logikaren byrjar med ei subjektiv kjensle av heilskap, for så å underbygge denne med logiske argument. Paradoksa som då bevisast av logikken er eigentlig paradoksa til mystikken. Metafysikaren har vidare kunne oppretthaldt denne tesen då ei har vore lite innstilt på å oppriktig undersøke naturen og røynda ikring seg, men heller vore oppteken av å underbyggje det ei har følt av ei innsikt drege frå eige bryst.

Om Aristoteles er ein logisk mystikar etter Russell sin definisjon er vel tvilsamt. Her kan det vere interessant med eit sideblikk til Platon. Platon var påverka av Parmenides med hensyn til at verda ikring oss er tilsynelatande. Då ein ikkje kan stole på sansane, seier Platon at sanninga finnast i ide-verda. Aristoteles sin kritikk av dette går på at Platon fordoblar verda, utan å ha noko garanti for at denne fordoblinga fører til noko meir sanning. For Aristoteles er endringar i aller høgste grad reelle, og dei eksisterer i ei verd som både er temporal og spatial. Måten ein kan knyte Aristoteles til Platon å Parmeniedes, er å gjennom korleis dei allmenne sanningane som ligg i tinga er forklart på. Tanken om det mest allmenne, guddommelige og gode prinsipp som samlande, som resten av verda skal sjåast i lys av, kan kallast ein logisk-mystisk arv.

Neste veke: Den vitskaplige revolusjonen - ein gudlaus orden? Galileo Galilei og det heliosentriske verdsbiletet.

- Quest

torsdag, september 04, 2008

SV er ikkje eit politisk parti.

Det er makt i dei folda hender. Førre val gav eg stemma mi til SV. Då dette var eit kommune -og fylkesval, kan det hende at driftige enkeltindivid omgjorde stemma til politisk handling. Hadde det vore stortingsval hadde det ikkje vore tilfelle.

SV er ikkje eit politisk parti. Det kan kallast ein verdi-tenketank for den høg-humanistiske sida av norsk middelklasse, til innomhus produksjon av fine prosjektarbeid: ein stad ein kan samlast for å håpe på det beste.

Dette har fungert bra så lenge SV var i opposisjon. Dei har då klart å lure både seg sjølv, og ein del andre. No er dei i posisjon -eller rettare sagt, dei folder sine hender for DNA. Dei får formidle sine idear i slagord som Soria Moria, Sim salabim og Hokus pokus. Dei får også lov til å nytte det raudgrøne prefikset "verdens beste" til sine idéar: verdens beste Sim salabim.

SV-skulen hadde skapt større ulikskapar mellom elevane. Varm skulemat hadde ikkje klart å balansere dette.

Finansminister og leiar i SV, Kristin Halvorsen, svarte på spørsmål om korleis det var å vere finansminister: "Det er vanskelig". Det ryktast at det er økonomar i SV. Desse dyssast antagelig ned då dei kanskje lagar dårlig stemning.

- K"yrre Nakkim" West

mandag, september 01, 2008

Schterke menn


I dag tidlig såg eg at Vladimir Putin hadde redda eit TV-team frå å bli angrepne av ein sibisk tiger ved kjapt å fyre av ei bedøvelsespil mot dyret. Den tøffingen!

Dette var så pass tøfft at eg vurderte å skrive eit liten notis med innhaldet at dette kunne ingen norske statsleierar ha gjort etter han. Sponheim kunne ha prøvd, men for det første er han ingen statsleiar, og for det andre hadde han antakelig bomma.

Denne posten slo eg frå meg. Det vart for søkt. Under pari.

Men så såg eg dette. Jeger-jens har skutt sitt første dyr. Ringduer. I bakhaldsangrep.

Det er ingen tvil om at Kreml allereie veit om dette, og at Jonas no kan gå inn i nordområdeforhandlingane med rak rygg! Dei geopolitiske rengverknadane vert utvilsomt viktige.

K. "Nakkim" West