torsdag, februar 25, 2010

Teamwork, or pulling oneself up by the bootstraps?

For de som ikkje fekk med dykk mitt flotte innlegg om PhD-rettleiing på etisk frukost i dag så legg eg ut notatane her. Bon apetit.

The title can mean several things.
First, that noone can develop in a vacuum. All personal development and learning happens in some interplay with ones surroundings.
Second, that the two persons most importanf for finishing a PhD is the candidate and the supervisor. In this regard it is already teamwork.
Third, it is of great help to participate in a vital scientific environment.

Before continuing it is important to remember that a PhD-degree is a so called qualifying position:it is suppose to qualify the candidate unformally and formally for certain jobs.

There are some causes that makes it difficult to obtain a good Phd. I'll mention a few.
1. The candidate do not make the necessary effort. This is the most important one, ofcourse. The candidate has the main responsibility.
2. The project is to big:
- if it is an experimental project one should have some aspect of the project that ensures the formal qualifications.
- if the candidate has made the project him/herself: is it realistic? If it turns out (after 2-3 years) to not be realistic: can it be broken up to smaller parts?
Dont be unprepared for faliure!
3. There is bad chemistry between supervisor and candidate.
- People are different, and some dont get along, and some simply are assholes.
- Use co-supervisors, verneombud, HMS-routines. Dont let things get worse in the belief that it will blow over!
- Supervisors are not immune to critisizm of various degrees.
4. The candidate is alone or isolated on a project.
- This increases the chance of premature quitting!
- Who can one interact with? Research group, Phd-network,deparment seminars?
- RESEARCH IS A SOCIAL ACTIVITY
5. Unprofessional supervising.
- most supervisors are not trained supervisors, so it's dependent on persons
-maybe the university should arrange mandatory training?

onsdag, februar 24, 2010

PhD-rettleiing og etikk på Etisk frukost

I morga kl. 8 snakkar eg om PhD-rettleiing og etikk på Studentsenteret under etisk frukost

Sjå info her

tirsdag, februar 23, 2010

West put Huntington to the test!

http://www.uib.no/form/nyheter/2010/02/fant-info-om-livsfarlig-sykdom

tirsdag, februar 16, 2010

2. mosebok - Exodus maximus

Herren viser kvar skapet skal stå. Men kvar skal det stå? Der han vil det skal stå.

Eg trur ikkje dette vil utvikle seg til ei full bibellesing, men etter å ha runda fyste mosebok var det ganske lett å byrje på andre. Eg merkar tredje er tyngre i fråsparket.

Som ganske mange veit, og ganske mange ikkje veit, er den sentrale protagonisten i andre mosebok Moses, motivet er utferda frå Egypt, antagonisten er denne Herren (for hvilket Farao berre er eit middel), og temaet ser ut til å vere at Herren verkelig skal setje Israels folk på prøve. Det klarar han ganske grundig. Det går ut over egyptarane, som rammast av uår, epidemiar, massemord med meir, og det går ut over israelsfolket sjølve, som titt og ofte finn på ting som å syte, klage og andre ting som gjer at Moses må rykke ut og forhandle med Herren om dei 600.ooo jødane sin blotte overleving.

Og Herren? Han framstår ikkje akkurat som slik den norske statskyrkja framstiller han:
Israelsfolket sukka og klaga over trældomen sin, og ropet deira om trældomen steig opp til Gud. Gud høyrde sukka deira, og han kom i hug pakta si med Abraham, Isak og Jakob. 2.23-24
Kva gjorde den allmektige og altsjåande gud før han høyrde sukka? Det gjekk ein god del tiår, minst. Tok han ut overtid? Dette er litt fjåsete, men poenget er at karakterane er mangefasetterte - også guden. Eg vert stadig overraska over lunene og dei uforklarlige spela og testane som vert sette opp. Kva er hensikta? I sanning uransakelig. Og slettes ikkje barmhjertig!

Så i og med at eg føreset at bibelen er eit litterært verk skapt av menneske, så er det to spørsmål: kvifor vart historiene forma på denne måten. Kva tente det til med alle konfliktene, det uforutsigbare, det beint fram kyniske? Og korleis har dette vorte omtolka til dei mange gudsframstillingane vi har i dag.

Er det ikkje nokon kristne der ute som har nokon svar?

søndag, februar 14, 2010

Kva skjer om dagen? Det sig avgarde. Eg har lest lite bøker etter jul - byrja på mange og avslutta få. Eg byrja på "Ute av verden", debutboka til Knausgård, i påvente av "Min kamp 4", men det gav solid Knausgård-overdose.

Ellers har eg jo byrja å lese bibelen i ein slags Georg Johannesensk tanke om at det er bra å lese bøker frå eit anna tankesett enn det vi lever vårt daglige liv i. Sjølv om bibelen har forma dette tankesettet.

Også går det jo an å drikke seg full på Kvarteret igjen! I går vart eg av alle ting kasta ut - det er første gong. Eg tenkte med meg at no har dei senka krava for utkasting, men så lang tid som eg brukte på heimvegen var det sikkert fair.

Ellers så vert det mykje buldring om dagen. Det er kjekt.

Også kom denne artikkelen ut i helga. Det er jo hyggelig.

lørdag, februar 13, 2010

Nedkvitne - Freda dinosaurar

Nedkvitne-domen bør ankast, men han bør likevel miste jobben.

Denne veka vart professor Arnved Nedkvitne frådømt jobben sin som professor i middelalderhistorie i Oslo tingrett. Årsakene var at han har "grovt og gjentatt krenket sine tjenesteplikter" med "en ytringsform som er illojal, personlig belastende eller støtende". Han møtte heller ikkje opp på samtaler han vart kalla inn til.

Mange har rykka ut i Nedkvitne sitt forsvar: morgenbladet på leiarplass samt eit kobbel av professorar på juridisk fakultet. Dommen er uklar og ein trussel mot akademisk fridom og maktkritikk.

Etter mi meining er det to punkt i denne dommen: a) illojaliteten - det har vore ein strid innan miljøet på instituttet som har ført til ei skvising av Nedkvitne. b) Personangrep, sjikane og unnværing av plikter.

Når det gjeld det første, så er eg einig i at vitskaplig ansette ikkje skal kunne dømmast for illojalitet. Det gjeld den akademiske fridomen. Her er det grunnlag for anke.

Når det gjeld det andre punktet så tykkjer eg ein bør spørje seg: kva skal til for å sparke ein professor? Alt for mykje! Etter det eg kan sjå er det ingen tvil om at Nedkvitne burde miste stillinga. Han og mange andre professorar som sit freda kring på norske universitet og høgskular. Dei er vanlege arbeidstakarar, med akademisk fridom, men som bør kjenne den same varmen under beina som alle andre. Sack him!

søndag, februar 07, 2010

1. mosebok - Røff genese

I byrjinga var Ordet, og Ordet var hjå Gud. Sidan vart det berre verre.

Eg har ein fin bibel i brunt lammeskinn som eg somme tider plukkar opp. Eg er praktiserande ateist, og eg har den frå den tida eg var ikkje-praktiserande statskyrkjekristen (dvs. like lite kristen som eg eg no). Den var ei gåve frå mormora mi til konfirmasjonen.

Så eg bestemde meg for å lese fyste mosebok. Eg visste jo kva det gikk i - eg har lest byrjinga før, og vi gjekk jo gjennom det på ungdomsskulen. Men altså ...

Og dei sette seg i meg desse 65 sidene. Ikkje fordi dei er guddommelege, for det trur eg ikkje, men fordi dei er så djupt menneskelige. Dei skjær gjennom tid og rom - i det heile å lese noko som vart skrive for godt over 2000 år sidan i midtausten, og som har påverka heile vår kultur så mykje - desse gjetarane som reiste ikring i området mellom Irak, Syria, Israel og Egypt. Og alle desse kryptiske folkeslaga som er forsvunne for lenge sidan utan anna spor enn eit ord i denne boka.

Men det er to ting som slår meg mest. For det første persongalleriet. Særlig Jakob, han som vart kalla Israel - han som strider mot gud, som vart stamfaren til Israels folk gjennom å lure det til seg - eit israels folk frå fire ulike mødre. Eller Josef, som gjekk til topps i tidas stormakt Egypt. Korleis slektslekkja og individa fyller kvarandre med meining, for allt er slekt, men slekta er kva du gjer den til.

Det andre er dei språklege tomromma. Boka er på 65 små sider. På den tida beskriv dei skapinga, sydefallet, syndefloden, Abrahams utreise, Isak, Jakob, Josef, Sodoma, Gomorra - ganske mykje. Og ganske ordknapt. Denne ordknappheita vibrerar av meining. Særlig når den leggast fram i form av mysterie. Kvifor var det feil å ete av visdomstreet? Kva var det med nett kunnskap som var syndig? Eg har aldri forstått det. Og kva var det med Jakob som gjorde at han vart den utvalde stamfaren?

Då kom det ein mann og stridde med han heilt til morgonen grydde. Då mannen såg at han ikkje kunne vinna over han mrørde han ved hofteskåla hans, og hofteskåla åt Jakob gjekk or ledd medan han stridde med han. Og han sa: Slepp meg, for dagen gryr! Men Jakob sa: Eg slepper deg ikkje utan at du velsignar meg. Då sa han til han: Kva er namnet ditt? Han svara: Jakob. Han sa: du skal ikkje heita Jakob lenger, men Israel (den som strider med Gud), for du har stridd med Gud og menneske og vunne. (33.24-28).

Så får vi sjå om oppfølgjaren er like bra.

Den kreative Darwin II: å tenke det nye.

Her kjem del II av vår serie om den kreative Darwin.

Problemet når ein skal beskrive noko heilt nytt er at språket ein har til rådigheit er farga av tidlige forståingar. Ein blir slik fanga inn i gamle tankemønster. Biokjemikaren og filosofen Michael Polanyi sa at språk har krafta tilå ramme inn og stabilisere eit system av trussetnintar. Dette er det vi finn i for eksempel normalvitkskap - det er dei tinga i ein kultur ein ikkje stiller spørsmål med. Dei dannar ein heilskapelig forståing om korleis verda er.

Å bryte med ein heilskapelig forståing av verda er ikkje lett, og ein vert tvunge ut i ein meir open og kreativ språkbruk der orda ikkje er lada av meining. The Origin er eit slik verk.

The Origin er forbausande lite vitskaplig i språkdrakta. Her finn ein metaforar, anektoder, konkrete eksempel og analogiar - alt pakka inn i eit daglegdags språk dei fleste kan forstå. Darwin byrar med at mennesket alltid har selektert og dyrka fram ulike rasar av kveg, korn, duer, orkidear. Så kvifor kan ikkje dette også skje i naturen? Om menneska kan danne kunstig utval, kvifor kan ein ikkje då ha naturlig utval?

Det var mange grunnar til denne ganske ikkje-vitskaplige stilen. For det første var det vitskaplige språket på denne tida farga av det som heitte naturteologi. Nytta han det, ville naturteologien følgje med som nissen på lasset. Det andre var at ein teori er aldri så svak som når den er i sin fødsel. Ved å nytte eksempel som alle kunne kjenne seg att i, kunne han seie at dette er noko vi alltid har visst. Dette er ikkje ein radikalt ny teori, dette er berre å trekke konklusjonane av det vi allereie veit. Slik ufarliggjorde han teorien. Den tredje årsaka var at dei han skulle overtale var ikkje naturteologane, for det ville han ikkje klare. Derimot nådde The Origin langt utover fagkrinsar, og den vart - og blir framleis - lese av breide lag. Det folkelige språket gjorde at alle kunne gjere seg opp ei meining. Difor er Darwin framleis i dag eit heitt tema for debatt.