søndag, desember 19, 2010

Method tweeting

http://kvalshaug.wordpress.com/2010/12/15/method-writing-om-a-ha-en-ekstra-karakter-pa-twitter/

onsdag, desember 15, 2010

Nomadisk politikk

Kanskje sløvt at eg ikkje har oppdaga den før, men i dag vart eg oppmerksom på denne bloggen av Ole Johan Moe, som eg kjenner litt frå filosofistudiet og Studentersamfunnet i Bergen. Han har rett og slett pakka snippeska og flytta til Øst-Timor, der han no bur i slummen og rapporterar for Urix. Og kven seier at det ikkje er eit jobbmarked for humanistar der ute?

Det er når ein ser slike historier at ein lurer på om ein gjer nok ut av livet sitt. Men til vinteren ventar det meg 6 månedar i Portugal, så då tenker eg at eg gjer ganske mykje ut av livet mitt allikevel.

Ole Johan sin blogg Nomadisk Politikk puttast uansett i blog-lista!

torsdag, desember 02, 2010

Opening and closing in scientific processes

Det puslast med ei masteroppgåve i filosofi. På verdsspråket engelsk til og med. Og no trur eg "Aims of study" byrjar dette på plass.

Aim of study.

Molecular medicine is today a major field of research. During the last 60 years, this companionship of medicine and molecular biology has yielded not only new types of diagnosis and therapy. It has also sparked many types of debates of ethical and philosophical kind, like what it is to be human, and what possibilities do we have for intervening with life.

Central in the process of molecular medicine is the research activity that is conducted by scientists, technicians, and students in research institutions. This research activty is at the same time a part of the society that it takes place in, and part of the more or less global research culture that can be defined as molecular biology and molecular medicine.

The aim of this study is to understand what are considered valid and relevant factors during the process of judgement and desicion in the scientific process. This is philosophically interesting as an investigation of how knowledge and facts are produced also will cast light upon both the nature of these facts, their episemological and ontological status, and of the process where they are produced.

In the first part of the assignment, I will first go through some central positions within epistemology and philosophy, before moving on to medicine and life science, where Claude Bernard and Georges Canguilhem will be adressed more thoroughly. Then, I will go through some of the positions of Bruno Latour and Hans-Jörg Rheinberger and their work on experimental molecular biology and medicine.

In the second part of the assignment, I will describe a case study chosen within the field of experimental molecular medicine. Here, I will take what can be called a near-sighted approach, so to get a hold on the microprocesses that in the daily scientific conduct leads up to scientfic facts and knowlege.

In the third part I will introduce, and elaborate on, the terms openness and closedness, and use these as tools to understand which factors are considered relevant at a particular time or situation in the scientific process. In the final part I will address how the described dynamics of the scientific process have impact both on the decisions and judgments that are being done in the scientific process of fact production.


Stay tuned!

torsdag, november 18, 2010

Rollemodell.no

























Dugnad i praksis

Eg fekk i dag ein hyggelig e-poste frå haldningskampanja "Rollemodell", som er tilknytta kunnskapsdepartementet. Sjølvsagt vart eg smigra, og imponert over den proffe nettsida deira, som de kan sjå på rollemodell.no.

Til mi overrasking oppdaga eg at det heile var noko så kuriøst som eit dugnadsprosjekt sett i gong frå departementet si side, på vegne av vår felles framtidige verdiskaping!

Så eg sende dette svaret tilbake:
Hei, takk for henvendelsen. Det er kjekt å bli spurt.

For engasjement gjennom min jobb som vitskaplig tilsett ved Universitetet i Bergen, bed eg om at henvendelsar vert gjort gjennom Universitetet.


Andre engasjementoppdrag tar eg for høvelig betaling. Betaling kan avtalast nærare etter som ein ser kor mykje forbreiing jobben krevjer.

Eg stiller gjerne for ikkje-kommersielle og ikkje-statlige aktørar om eg kan stå inne for verksemda deira.

Eg har gjort meg nokre tankar om Rollemodell-ordninga. Sidan de har sendt meg ein forespørsel om dette, og fleire andre vitskaplig ansette har fått forespørselen, vil eg kome med nokon tilbakemeldingar som eg håper du kan formidle vidare til dei det måtte vere relevant for.


At kunnskapsdepartementet set i gong ei haldningskampanje mot ungdom for å få dei til å velje realfag er ikkje oppsiktsvekkande så lenge det har vore ein debatt om unge sitt val av studie. Men å be folk jobbe gratis for dette, og kalle det dugnad, finn eg særs merkelig. Enda merkeligare er det at ein henvender seg enkeltvis til folk. Dette kan berre bety at ein vil folk skal ta på seg dette utanfor andre oppgåver, ikkje som del av eins jobb i det private eller offentlige. For hadde det vore tilfelle, hadde det vore naturlig å gå gjennom instutusjonen eller bedrifta. Offentlig vitskaplig ansette, for eksempel, har formidlingsplikt. Men då må det vere klare retningsliner om korleis Rollemodell-ordninga går inn i denne.


Eg vil difor spørje spørsmålet om kva det er som gjer at ein forventar at personar med ei kompetanse som de tydelig vis er ute etter, skal stille opp på eit offentlig tiltak som Alfa og Rollemodell er, av rein veldedigheit.

Vidare kan ein spørje seg om kva signal det vil sende til skuleungdomen at departementet ikkje er villig til å betale for høg kompetanse.

Sidan dette tydelig vis er eit dugnadsprosjekt, vågar eg meg til å spørje om Kunnskapsdepartementet, Renate sine ansette, Oxygen Design, og Kantega også jobbar utan løn på dette prosjektet?


Helsing ...

tirsdag, november 16, 2010

Eins idear er i forskning og tenking det viktigaste ein har, så denne oppfordringa er det berre å følgje:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3766988.ece

onsdag, oktober 27, 2010

Forsker Grand Prix 1

Kjekk norsk ungdom forskningsformidlar på Forskningsdagane 2010.

torsdag, august 12, 2010

Kva gjer Sp med monstermastene?

Vi prøvar oss på litt politisk analyse av sommarens store sak, monstermastene i Hardanger.

Det er å lese i dagens aviser at det har vore sur melk mellom SV-Kristin og Sp-Liv: SV er imot og Sp har forsvart monstermaster (som dei så lyrisk har blitt kalla). Ap er for men må tenke på valget, og tar ei "utredning" til før dei gjennomfører det som allereie har blitt bestemt, no utan å vere arrogante.

Ap er som Ap har vore. SV er nok mot monstermaster av estetiske kose-grunnar, men kvifor er Sp for? Sp, som har fått mykje av sin energi frå by/land-konflikter, eit interesseparti, nesten ein interesseorganisasjon for distriktsnoreg: med si sidetaken i denne saka, blir ikkje dei då berre ein filial under Ap? Av alle partia er det Sp som har mest å vinne på å vere mot monstermaster.

Monstermaster: for eller mot?
Når det er sagt kan ein spørje seg om ein ser rett i denne saka. I Hardanger har ein folkeaksjon mot monstermaster og for bru. Ein sjøkabel vil bli dyrt, usikkert og føre til inngrep i naturen (norske fjordar er djupe. Hardangerfjorden er 800 m djup v Nordheimsund). Luftspenn er sjølvsagt heller ikkje optimalt, men det er fleirfoldige luftspenn over norske fjordar, over turistfjordar slik som Nordfjorden og Sognefjorden. Det er framleis turisttrafikk i desse områda. Faktisk ganske mykje. Ingen ser ut til å ta notis av luftspenna. Dei kan tilogmed demonterast når ein ikkje treng dei lenger.

Det er i det heile ein del dilemma i norsk landskapsvern. Eg nemnde lenger oppe at bru har vore ivra for i Hardanger. No veit eg ikkje om dette kan samanliknast med master direkte, det var meir eit retorisk poeng. Men det som er eit poeng er at vegutbygging fører til store landskapsskader i norsk vestlandsnatur. Dei fleste norske fjordar, og eit stort antal naturområder har særs synlige og store veiskjeringar. Desse vert det ivra for i distriktsnoreg, for ein vil ha veg. Det er noko positivt. Og då tar ein ikkje 5 øre for å påføre landskapet sår som ein ikkje kan fjerne når ein ikkje treng dei lenger, slik ein kan med elektrisitetsmaster.

I lys av dette framstår Hardangersaka som ei boble.

K(yrre Nakkim) West

Vestlandsk sommarlesing: Espedal/Smith

Vel tilbake til Bergen frå sommarferie i Postkortnoreg har eg vore gjennom to små-bøker frå premielønna vestlandsforfattarar, nemlig Imot kunsten av Tomas Espedal og Austerrike av Nils Henrik Smith.

Fine things first så er begge bøkene godt skrive. Kanskje særlig Imot kunsten, med Espedal som er kjent for sitt poetiske språk. Det sterkaste i denne boka er språket, og hans måte å beskrive den vesle delen av verda han eller hans formødre/fedre befinn seg i (som ofte ikkje er mykje: eit hus, eit skrivebord, eit strekk i ein by, ei leilighet; ei proustsk kjensle for rom).

Det eg likar best med Austerrike er at den er så kort og fragmentert, og det som vert fortalt er så urovekkande, absurd og uavklart at det opnar opp for min eigen tanke til å spinne vidare, leda i makabre retningar gjennom vink i teksten - gjort på ein elegant og til dels morosam måte.

Kritikken gjeld begge bøker, og kanskje den treff bom: dei kjennest einsidige. For Imot kunsten er den einsidig i det at den er gjennomsyra sentimental. Heile boka er sentimental i sine beskrivingar. For Austerrike vert det opna opp eit rom til ei historie gjennom ein person, men også her er det ei grunnstemning gjennom heile boka, utan at eg heilt klarer å setje ord på kva denne er.

Kritikken er kanskje bom fordi ein må vurdere verk på sine eigne premissar, og dette er korte bøker. Men like vel så 1) kjennes dei einsidige i høve til det livet dei forheld seg til, som varierar i grunnstemninger hit og dit på mange måtar, og 2) så gjer det at dei kjennest uferdige, som om dei er ei side av fleirsidige polyfoniske verk.

Vel vel, kanskje ordkløyve/gyte-ri.

No kjem hausten.

mandag, juli 19, 2010

Hemingway - Farvel til våpnene

Etter å ha lest Knausgård tenkte eg: no lese ei gammal bok, og drog ut Ulysses frå bokhylla. Etter ei halv side sette eg den tilbake og drog ut Farvell til våpnene av Ernest Hemingway i staden.

Eg har lest nokre av novellene før, og dei ligg i meg som ei stemning av ferie i andre land. Både fordi eg las dei på ferie, og fordi dei manar fram eit heilt anna lys enn det ein finn her heime.

Farvel til våpnene (1929) føl ein amerikanar som har verva seg som ambulansesjåfør på italiensk side under kampane mot Austerrike-Ungarn i Nord-Italia under første verdskrig, ikkje ulikt det Hemingway gjorde i eige liv.

Så mykje er sagt om Hemingway sin appell til unge menn: mannsrollen, kampen, det tause og firskorne, døden og skjebnen. Kvinna og krigen. Så også denne boka legg seg i dette temperamentet. Og her er eg ikkje sikker på om eg heng med. Det vert for romantisk for meg: livet, døden, kjærleiken. Krigen og kvinna. Den var bra, intet med det. Språkføringa var glimrande - bak det eg mistenker er ein noko dårlig oversetning av Herman Wildenvey. Den berømte knappe stilen som seier så mykje med lite.

Men altså, temperamentet traff meg ikkje. Men det er strengt tatt mitt problem.

Knausgård - Min kamp 4


O'forfylla ungdomstid og skjødeslause hurtig-skriving.

Eg har havna bakpå Knausgård-sagaen. Det er litt mi eiga skuld. Etter å ha lest del 3 byrja eg rett på "Ute av verden". Overdosen var eit faktum.

Men no, altså, er altså #4 lest og fordøya. Og aninga frå #3 fortset: han klarer ikkje å holde stilen.

Mitt hovudproblem, med denne og den førre, er at den nære nerven frå dei to første bøkene - kjensla av å kome inn i hovudet på forfattaren - tapast til fordel for ein meir konvensjonell oppvekstroman-forteljarmåte. Det er lenge sidan eg las Saabye-Christensen, så eg skal ikkje påstå dette for hardt, men hans nostalgiske oppvekst-forteljarstemme er det som kjem meg først i minne. Og for min del er ikkje det ein positiv assosiasjon.

Også saknar eg dei overraskande innsiktene og refleksjonane frå dei to første bøkene, som opna nye rom, ny tolking av erfaringane, og som gjorde den sentimentale sjølviscenesetjinga til ein konstruktiv prosess.

#4 handlar om Knausgård si gymnastid samt eit år i Lofoten etter gymnaset, der han jobba som grunnskulelærar. Boka har eit sterkt vitnebyr, nemlig korleis far og son dyrkar alkoholen for å takle sine sosiale problem. Beskrivinga av korleis faren forsvinn inn i alkoholismen er sår, og ein får her sjå den fortvilte sida som faren ikkje har klart å takle på anna måte enn gjennom strengheit. For sonen er alkoholen ein måte å takle det sosiale; ein måte å flyte gjennom dei vanskelige seine tenåra. Dette er eit glimrande og trist vitne til norsk ungdomsfyll i all si destruktive alko-dyrking.

Eg kjem nok til å lese dei to siste bøkene også, men synd å seie er dette mykje på grunn av at det er synd å slutte i ein serie som likevel tar så rask tid å lese.

Qest

fredag, juli 09, 2010

Filosofisk brannfakkel

For every conscious thought and every enquiry, there is a dark precursor that points out the path for the following thought. This is often the presuppositions, raising our temperament, or locking the thoughts into certain tracks – unavoidable, but nevertheless also possible to reflect upon. Such presuppositions can form a first approach to the subject of study. The following studies, followed by a conscious reflection upon the initial approach, can lead to the re-evaluation of the initial approach. We are born, live, and die in the material world. As far as this goes, our existence is materially constituted. What forms the basis for the material world can be a subject of discussion, and will not be discussed further here. Humans are of the material world, and interact with the material world – both the human and the non-human. Although these interactions are of various characteristics, one cannot state that one is privileged as compared to the other. Experiences of the human and the non-human, although different, have in common a factor of objectification; to gain knowledge about something that is not oneself. If humans did not have this capability, chances are that a sable tooth-tiger would put an end to human history even before we got going. Humans interact with the world in a myriad of ways. The western natural sciences are a set of traditions that has the material world as subject of study.

søndag, juni 27, 2010

FEBS Gøteborg


Frå det eine til det andre: eg er no i Gøteborg på molekylærbiologi-konferanse. Og morsomt er det. Og fint


er det i Gøteborg gitt!

Her er eit bilete av noko av det meir trendy innan molekylærbiologien for tida: nettverksanalyser. Eller hårballar, som nokre likar å kalle det.


- Posted using BlogPress from my iPhone

onsdag, juni 16, 2010

Oljeutvinning og risikovurdering.

I mexicogulfen skjer det som kan bli (om det ikkje allereie er) den største oljesølkatastrofa vi har sett. Obama har klar på at BP skal ta det fulle ansvaret for katastrofa. Men er dette riktig?

Risikoen for slike katastrofer er ikkje stor, men det er alltid ein sjangse for at det kan skje. Ein kan både bereikne kor stor sannsyn det er for at ei ulykke kan skje, og ein kan ta førehaldsreglar for å gjere sannsynet mindre. Ein kan også ha beredskapsplanar for å stoppe ei utløyst ulukke. Men den einaste garantien for at det ikkje skal skje i det heile er at ein ikkje utvinn olje.

Det vil seie at når ein gjennom politiske vedtak opnar for oljeutvinning i eit område, aksepterer ein også risikoen for at ei katastrofe kan skje. Dette er eit politisk vedtak, og ein politisk ansvar. Og dette ansvaret må politiske beslutningstakarar vere seg medvite.

Spørsmålet er då om norske politikarar vil seie at somme område er så viktige at vi ikkje har råd til å risikere dei gjennom å opne for oljeutvinning? For eksempel gyteområda i Lofoten og Vesterålen.

25.06. 2010: God sak i Dag og Tid om den store nestenulukka på norsk sokkel i 2004.

søndag, juni 13, 2010

Disputas

Det nermar seg.
Og godt skal det bli å bli ferdig så ein kan kome tilbake til det som virkelig er gøy, nemlig å forske.

Alle nysgjerrige er sjølvsagt hjertelig velkomne på både prøveforelesning og disputas!

Prøveforelesning: 25. juni kl. 09.15. Auditorium 1, Bygg for biologiske basalfag, Haukeland universitetssjukehus.
Emne: Accumulation and clearance of aggregation-protein proteins linked to disease.

Basisen for mange nervesjukdomar som alzheimer's og parkinson's er liknande mekanismer: opphopingar av protein i og kring nervecellene gjer at nervecellene døyr. Kvifor skjer desse opphopingane, korleis beskyttar kroppen seg mot dei, og korleis kan ein angripe dei medisinsk.

Disputas: 25. juni kl. 11.30. Bygg for biologiske basalfag, Haukeland universitetssjukehus.
Tittel på avhandling: The human protein N-alpha-acetyltransferase complexes hNatA, hNatB, and hNatC. Identification and functional characterization.

Vi har identifisert og beskrive tre proteinkompleks som utfører ein svært vanlig kjemisk reaksjon i menneskeceller. Funksjonen til denne reaksjonen er faktisk ukjent, men utan desse proteinkompleksa veks ikkje cellene som dei skal, og dei kan også gjennomføre det ein kallar "kontrollert sjølvmord". Dette kan vere interessant både for kreftutvikling og for nervesjukdomar.

søndag, juni 06, 2010

Tverrfagligskap

Kva med litt bileteblog i blogslappe teknologitider?


- Posted using BlogPress from my iPhone

mandag, mai 10, 2010

¡Bueno Madrid!

Stemningsbilete frå Madrid (Goya/Wikipedia Commons)

Den tilbakelagte veka har eg vore så heldig å være i Spaniens hovudstad Madrid. ¡Bueno! Først på rein ferie eit par dagar, før eg var med på eit møte om nevrokjemi. Begge delar tommelen opp.

Kva gjer ein i Madrid?
Ein ruslar ikring i gamlebyen Latina, ein går på museet Regina Sofia og ser på Picasso og Dali med meir. Eller ein går på tyrefekting på La Plaza de Toros de Las Ventas, som tar 25000 tilskodarar, der ein (om ein legg att eventuelle moralske betenkeligheiter ved inngangen) kan nyte den estetiske seigpininga og slaktinga av 7 godt vaksne oksar på 2 timar, alt med ein cerveza i neven og elektrisk stemning i lufta. Eller ein kan rett og slett ta den flunkane nye metroen og sjå på det ganske vakre folket som spaniolen faktisk er rusle til og frå jobb.

Og det er ikkje ille berre det!

Og kva gjer ein med nervesjukdomar
som Parkinsons, Altzheimers, Huntington's (Setesdalsrykkja) eller Creutzfelt-Jacobs? Vel, desse sjukdomane har mange likskapar, og denne konferansen handla om desse molekylære likskapane. Sjukdomane har det til felles at det skjer ei type utfelling i hjerna (det kan samanliknast med når ein løyser for mykje O'boy i melka og resten legg seg på botnen av glaset utan å bli løyst opp). Når slike utfellingar skjer i hjerneceller klarar ikkje alltid hjernecellene å rydde opp i dette rotet. Dette kan forstyrre hjernecellene så mykje at dei byrjar å døy.

Det som skiljer dei ulike sjukdomane er kva typar celler som vert påverka i kvart tilfelle. For eksempel vil ein i Parkinson miste celler som har med rørslekontroll å gjere. Hjå Huntington's, som er dødelig, vil ein rammast mykje sterkare - hjerna til ein avdød Huntington's pasient kan vere så mykje som 1/3 lettare enn ei frisk hjerne.

Denne konferansen handla om ulike måtar å hjelpe cellene til å rydde opp ui utfellingane sjølv. Klarer ein å lage medisinar som hjelper hjerna i ryddejobben kan dette vere til stor hjelp for dei som vert ramma.

Men stadig dukka denne setninga "Vi veit ikkje" opp. Fantastisk stimulerande for oss som forskar, men ikkje så kjekt for dei som rammast av sjukdomane.

- onkel reisende West.

mandag, mars 22, 2010

Eksempel på arv OG miljø?

Eit eksempel på arbeid som integrerar både arv og miljø i tidsskriftet Science.

Takk til William for tips

Oppdatering tir. 23. feb 2010
Og enda eit eksempel. Sistnemnde eksempel beviser at sosiologi berre er eit sideprodukt av mislukka laboratorie-eksperiment ("ironi", ingen grunn til å bli hissig).

Takk til Lars for tips

torsdag, mars 18, 2010

Bak hjernevasken

Etter å ha sett den svært interessante debatten om Hjernevask på NRK nettopp - ein debatt om vitskapsteori og metodologi, o'hygge! beit eg meg fast i noko som vart sagt av Cathrine Egeland og som eg også har tenkt på før: ei sentral strøymning i filosofien det 20. århundret er utfordringa av kva som reknast som sikker kunnskap.

Utover det 19. århundret bygde naturvitskapen seg opp ein veldig autoritet. Den vart av mange rekna som den gyldne vegen ikkje berre til sanning, men også til eit betre samfunn. Då første halvdel av det 20. århundre var over hadde naturvitskapen skuffa på begge desse forhåpningane. For det første viste det seg at teoriar stadig skifta også innan naturvitskapen, og at desse skifta var prega av maktkamp heller enn logik argumentasjon. Det andre var at fysikken hadde gitt oss atombomba. I tillegg hadde det gått litt over styr med biologiske forklaringar på rase, evner, intelligens og liknande i mange land på 30-talet. Det gav ein viss bismak.

Følgjelig byrja mange, både sosiologar, filosofar, men også vitskapsfolk, å sjå på grunnlaget for vitskapen og historia for vitskapen. Eit kjent namn er Thomas Kuhn og hans paradigmeskifte. Vitskapen stod i det heile fram meir menneskelig i dette lyset.

I tillegg vart slutninga trekt at sidan vitskapen forandrar seg heile tida, og gir stadig nye forklaringar på verda, og korleis vi skal forholde oss til den og til kvarandre, så er det språk og verdiar som ligg til grunn for korleis vi tolkar verda. Her svinga pendelen, og empiri om den ikkje-menneskelige verda vart i mange tilfelle diskvalifisert som grunnlag for kunnskap. Vidare vart vitskapen også sett som å oppretthalde ein viss forståing av mennesket og verda som var skadelig (sjå atombombe og rasehyigene) og måtte bekjempast.

Desse straumningane nådde eit høgdepunkt på slutten av 60-talet, byrjinga av 70-talet, og dei er klart til stades mange stader i akademia i dag. Cathrine Egeland gav uttrykk for ei slik meining i dagens debatt om hjernevask.

Denne føresetninga er ei filosofisk føresetning som ein kan vere einig eller ueinig i. Sjølv er eg ueinig. Det er ikkje noko grunn, slik eg ser det, til at kunnskap om språk og medmenneske skal vere noko meir ein gyllen veg til sanninga enn kunnskapen om resten av den materielle verda.

Utelet ein nokon av dei er vegen til dogmatisme kort.

(Twingly lenkje lenkje lenkje lenkje lenkje lenkje lenkje lenkje )

tirsdag, mars 16, 2010

3. mosebok - I am the law!

Judge Dredd (i Sylvester Stallone sin skikkelse) har nett avretta eit snes forbryterar. Ein av dei overlevande spør med frykt i stemma "Isn't that against the law?". Judge Dredd svarar bestemt: "I am the law". Så enkelt kan det gjerast.

Men over til saka: 3. mosebok inneheld store delar av det som er kjent som moselovene. Moselovene har vorte skulda for mykje; for å vere gamaltestamentlige, for å vere inhumane, for å hisse til hemn, og ikkje minst for å vere umoglege å gjennomføre i praksis fordi dei er innbyrdes sjølvmotseiande. Tilhengarar har peika på at mange av lovene må sjåast på som velmeinte råd basert på livsvisdom tileigna gjennom slektene. Dette er nærliggande å tenke om til dømes lovene mot incest (incestforbodet er for øvrig eit av dei vanligaste tabuane ein finn att i menneskelige kulturar) og fleire lovene om ureinskap (ein visste ikkje kva infeksjonar og mikrobiologisk smitte var på denne tida, men det å vaske seg og halde litt avstand er jo kjent å hjelpe også i dag).

Når det er sagt har jo desse nyttige levereglane smitta over på ein del andre felt. Det er velkjent at å ligge med ein mann som ein ligg med ei kvinne er ein styggedom. Men kva med pikekos? Meir akseptert? Om det står det ingen ting. Eller var det slik at kvinner ikkje skulle lese bibelen (kvinner gir jo jamt over under halve erstatninga - 20 sekel mot 50 sekel) som menn når utløyste frå lovnadar). Men det er vel alt i alt litt barnslig å skulde mosebøkene for å vere up-to-date med Noreg 2010 på dette feltet.

Meir interessant er det at alle desse lovene seier noko om kva som vart sett på som viktig og mindre viktig i samfunnet på denne tida: kva er positivt, tabu, direkte syndig eller dygd. For eksempel står det mange stader at innvandrarar skal behandlast som andre "for de var sjølv innvandrarar ein gong", og at ein generelt skal ta vare på dei svake og fattige i samfunnet.

Så det er lysskjær også under lova.

lørdag, mars 13, 2010

3. hjernevask

Ikkje tredje episode, men tredje blogpost om "Hjernevask", eller om debatten om hjernevask. Etc.

Eg kom over dette fryktelig gode sitatet av den franske legen og filosofen Georges Canguilhem (frå Knowledge of life) at eg måtte berre (jepp, måtte (genetisk)) legge det ut:

"Geography has to do with complexes - complexes of elements whose actions mutually limit each other and in which the effects of causes become causes in turn, modifying the causes that gave rise to them. (...) The same approaches must be applied to animals and man. However, the human reaction to provocation by the milieu is diversified. man can give several different solutions to a single problem posed by the milieu. The milieu proposes, without ever imposing, a solution. To be sure, in a given state of civilization and culture, the possibilities are not unlimited. But the fact of concidering as an obstacle something that may later be seen as a means to action ultimately derives from the idea, the representation, that man (collective man, of cource) builds himself out of his possibilities, his needs. In short, it results from what he represents to himself as desirable, which is inseparable from the ensemble of values"

Kva betyr dette? Det er etter mi meining ei god beskriving av samspelet mellom materielle faktorar som genar og miljø ("geografi?" i svært vid forstand, eller rettare sagt i overført forstand), og mennesket sin respons på desse - ein respons som ikkje er ubetinga av genar, men som også påverkast av eins verdiar, av kva som sjåast på som attråverdig. Noko som både er eit resultat av genar, men også av tidligare erfaringar.

tirsdag, mars 09, 2010

Gilgamesh


Mi jakt på skikkelig gamle bøker leda meg til Babylon. Nei, det er ikkje snakk om gamle BoneyM-tekstar (sjølv om desse også er ein del av vår felles kulturelle skattekiste), men det episke diktet om Gilgamesh.

Gilgamesh-eposet omhandlar Gilgamesh, konge i Uruk ved Eufrat, og hans eventyr. Ein del går føre seg i fin Tolkien-stil, og ei og anna bibelsk referanse dukkar opp. Men desse tekstane er altså kanskje så gamle som 4000 (!) år. Kven inspirerte kven?

Syndefloden for eksempel, dukkar opp i svært lik tapping som ein seinare versjon.

Og i dette ligg det mest fascinerande for meg: å kunne lese tankar og forteljingar frå menneske som levde for 4000 år sidan - det er ei bru i tid som er vanskelig å førestille seg, men som likevel fyller meg med ei kjensle av menneskelig einskap og slektskap. Det er eit stort privilegium rett og slett.

Dessutan var den lett å lese, kort og til poenget, action-fyllt, med til og med litt sex. Så her skulle det ligge til rette for ein brei appell.

Problemet er jo at no er eg svolten etter noko enda eldre - ei lite produktiv kjensle etter å ha lest verdas eldste bok.

Anbefalast!

mandag, mars 08, 2010

Gratulerer med dagen quinns!

Her på K. West-blogen feirar vi sjølvsagt 8. mai, og gratulerer alle dei det måtte angå. Det vil seie alle generelt, og quinden spesielt!

Og denne gongen har Ingun Yssen og Marie Simonsen treft spikeren på hovudet.

Keep on rocking for a free world!

- West

onsdag, mars 03, 2010

Kjærstad-Knausgård, 1. omgang

Og eit riktig bra intervju er det også. Begge kjem bra ut.

http://www.studvest.no/kultur.php?art_id=12430

Takk til Mari-Louise i Studvest for tips

tirsdag, mars 02, 2010

"Hjernevask" nok ein gong

Gårsdagens "Hjernevask" var interessant. Kvifor skriv eg interessant? Fordi eg kjende eit anspent ubehag - fordi eg må innrømme at eg djupast sett heiar på kjønnsforskarane. Det er min bias, så får andre gå i seg sjølv og innrømme sine forhåpningar. Det er meir realt enn berre å juble over at 40 minutt med pedagogisk og retorisk forenkling endelig sette verda på plass der dei frå før håpte den skulle vere.

Men det skrivast mykje bra om dette emnet, mykje som ikkje er "for" eller "mot". Dei to grøftene er uinteressante - som Eia seier sjølv heilt på slutten av programmet. Dagbladet hadde ein bra kommentar i går. I dag fann eg denne frå biologi Hanno Sandvik, som eg sjølv hadde gleda av å ha på ein debatt om nettopp arv og miljø med biologar og kjønnsforskerar i Studentersamfunnet i 2006.

Det alle sider bør holde seg for god til er å dømme sine meiningsmotstandarar nord og ned utan å ha sett seg inn i kva det er snakk om. Gjer ein det på bakgrunn av gårsdagens program er det i det beste fall naivt. Gjer ein det generelt er det ignorant.

Oppdateringar:
- Go Hessen! Framleis landets beste vitskapsformidlar.
- Etter å ha høyrd Verdt og vite, der Lorenzen får rikelig tid til å forklare seg, må eg nok seie at han går på tynn is i biologiske problemstillinger han ikkje har faglig tyngde i. Ein er nøydd til å erkjenne sine faglige tilkortkomster (er det eit ord) uansett kva side ein sit på. Hvilket ikkje betyr at det han faktisk kan er irrelevant. Men altså: å vete kva du ikkje kan er like viktig som å vite kva du kan.

mandag, mars 01, 2010

Wiese om "Hjernevask"

Andreas Wiese si anmelding av "Hjernevask" var slett ikkje verst. Om ein ser vekk frå at ein absolutt skal ha terningkast på anmeldingar.

Det ser jammen ut som om Wiese har raska med seg nokre vitskapsteoretikarar i vurderinga av arv og miljø.

Så blir det spennande å sjå programmet

torsdag, februar 25, 2010

Teamwork, or pulling oneself up by the bootstraps?

For de som ikkje fekk med dykk mitt flotte innlegg om PhD-rettleiing på etisk frukost i dag så legg eg ut notatane her. Bon apetit.

The title can mean several things.
First, that noone can develop in a vacuum. All personal development and learning happens in some interplay with ones surroundings.
Second, that the two persons most importanf for finishing a PhD is the candidate and the supervisor. In this regard it is already teamwork.
Third, it is of great help to participate in a vital scientific environment.

Before continuing it is important to remember that a PhD-degree is a so called qualifying position:it is suppose to qualify the candidate unformally and formally for certain jobs.

There are some causes that makes it difficult to obtain a good Phd. I'll mention a few.
1. The candidate do not make the necessary effort. This is the most important one, ofcourse. The candidate has the main responsibility.
2. The project is to big:
- if it is an experimental project one should have some aspect of the project that ensures the formal qualifications.
- if the candidate has made the project him/herself: is it realistic? If it turns out (after 2-3 years) to not be realistic: can it be broken up to smaller parts?
Dont be unprepared for faliure!
3. There is bad chemistry between supervisor and candidate.
- People are different, and some dont get along, and some simply are assholes.
- Use co-supervisors, verneombud, HMS-routines. Dont let things get worse in the belief that it will blow over!
- Supervisors are not immune to critisizm of various degrees.
4. The candidate is alone or isolated on a project.
- This increases the chance of premature quitting!
- Who can one interact with? Research group, Phd-network,deparment seminars?
- RESEARCH IS A SOCIAL ACTIVITY
5. Unprofessional supervising.
- most supervisors are not trained supervisors, so it's dependent on persons
-maybe the university should arrange mandatory training?

onsdag, februar 24, 2010

PhD-rettleiing og etikk på Etisk frukost

I morga kl. 8 snakkar eg om PhD-rettleiing og etikk på Studentsenteret under etisk frukost

Sjå info her

tirsdag, februar 23, 2010

West put Huntington to the test!

http://www.uib.no/form/nyheter/2010/02/fant-info-om-livsfarlig-sykdom

tirsdag, februar 16, 2010

2. mosebok - Exodus maximus

Herren viser kvar skapet skal stå. Men kvar skal det stå? Der han vil det skal stå.

Eg trur ikkje dette vil utvikle seg til ei full bibellesing, men etter å ha runda fyste mosebok var det ganske lett å byrje på andre. Eg merkar tredje er tyngre i fråsparket.

Som ganske mange veit, og ganske mange ikkje veit, er den sentrale protagonisten i andre mosebok Moses, motivet er utferda frå Egypt, antagonisten er denne Herren (for hvilket Farao berre er eit middel), og temaet ser ut til å vere at Herren verkelig skal setje Israels folk på prøve. Det klarar han ganske grundig. Det går ut over egyptarane, som rammast av uår, epidemiar, massemord med meir, og det går ut over israelsfolket sjølve, som titt og ofte finn på ting som å syte, klage og andre ting som gjer at Moses må rykke ut og forhandle med Herren om dei 600.ooo jødane sin blotte overleving.

Og Herren? Han framstår ikkje akkurat som slik den norske statskyrkja framstiller han:
Israelsfolket sukka og klaga over trældomen sin, og ropet deira om trældomen steig opp til Gud. Gud høyrde sukka deira, og han kom i hug pakta si med Abraham, Isak og Jakob. 2.23-24
Kva gjorde den allmektige og altsjåande gud før han høyrde sukka? Det gjekk ein god del tiår, minst. Tok han ut overtid? Dette er litt fjåsete, men poenget er at karakterane er mangefasetterte - også guden. Eg vert stadig overraska over lunene og dei uforklarlige spela og testane som vert sette opp. Kva er hensikta? I sanning uransakelig. Og slettes ikkje barmhjertig!

Så i og med at eg føreset at bibelen er eit litterært verk skapt av menneske, så er det to spørsmål: kvifor vart historiene forma på denne måten. Kva tente det til med alle konfliktene, det uforutsigbare, det beint fram kyniske? Og korleis har dette vorte omtolka til dei mange gudsframstillingane vi har i dag.

Er det ikkje nokon kristne der ute som har nokon svar?

søndag, februar 14, 2010

Kva skjer om dagen? Det sig avgarde. Eg har lest lite bøker etter jul - byrja på mange og avslutta få. Eg byrja på "Ute av verden", debutboka til Knausgård, i påvente av "Min kamp 4", men det gav solid Knausgård-overdose.

Ellers har eg jo byrja å lese bibelen i ein slags Georg Johannesensk tanke om at det er bra å lese bøker frå eit anna tankesett enn det vi lever vårt daglige liv i. Sjølv om bibelen har forma dette tankesettet.

Også går det jo an å drikke seg full på Kvarteret igjen! I går vart eg av alle ting kasta ut - det er første gong. Eg tenkte med meg at no har dei senka krava for utkasting, men så lang tid som eg brukte på heimvegen var det sikkert fair.

Ellers så vert det mykje buldring om dagen. Det er kjekt.

Også kom denne artikkelen ut i helga. Det er jo hyggelig.

lørdag, februar 13, 2010

Nedkvitne - Freda dinosaurar

Nedkvitne-domen bør ankast, men han bør likevel miste jobben.

Denne veka vart professor Arnved Nedkvitne frådømt jobben sin som professor i middelalderhistorie i Oslo tingrett. Årsakene var at han har "grovt og gjentatt krenket sine tjenesteplikter" med "en ytringsform som er illojal, personlig belastende eller støtende". Han møtte heller ikkje opp på samtaler han vart kalla inn til.

Mange har rykka ut i Nedkvitne sitt forsvar: morgenbladet på leiarplass samt eit kobbel av professorar på juridisk fakultet. Dommen er uklar og ein trussel mot akademisk fridom og maktkritikk.

Etter mi meining er det to punkt i denne dommen: a) illojaliteten - det har vore ein strid innan miljøet på instituttet som har ført til ei skvising av Nedkvitne. b) Personangrep, sjikane og unnværing av plikter.

Når det gjeld det første, så er eg einig i at vitskaplig ansette ikkje skal kunne dømmast for illojalitet. Det gjeld den akademiske fridomen. Her er det grunnlag for anke.

Når det gjeld det andre punktet så tykkjer eg ein bør spørje seg: kva skal til for å sparke ein professor? Alt for mykje! Etter det eg kan sjå er det ingen tvil om at Nedkvitne burde miste stillinga. Han og mange andre professorar som sit freda kring på norske universitet og høgskular. Dei er vanlege arbeidstakarar, med akademisk fridom, men som bør kjenne den same varmen under beina som alle andre. Sack him!

søndag, februar 07, 2010

1. mosebok - Røff genese

I byrjinga var Ordet, og Ordet var hjå Gud. Sidan vart det berre verre.

Eg har ein fin bibel i brunt lammeskinn som eg somme tider plukkar opp. Eg er praktiserande ateist, og eg har den frå den tida eg var ikkje-praktiserande statskyrkjekristen (dvs. like lite kristen som eg eg no). Den var ei gåve frå mormora mi til konfirmasjonen.

Så eg bestemde meg for å lese fyste mosebok. Eg visste jo kva det gikk i - eg har lest byrjinga før, og vi gjekk jo gjennom det på ungdomsskulen. Men altså ...

Og dei sette seg i meg desse 65 sidene. Ikkje fordi dei er guddommelege, for det trur eg ikkje, men fordi dei er så djupt menneskelige. Dei skjær gjennom tid og rom - i det heile å lese noko som vart skrive for godt over 2000 år sidan i midtausten, og som har påverka heile vår kultur så mykje - desse gjetarane som reiste ikring i området mellom Irak, Syria, Israel og Egypt. Og alle desse kryptiske folkeslaga som er forsvunne for lenge sidan utan anna spor enn eit ord i denne boka.

Men det er to ting som slår meg mest. For det første persongalleriet. Særlig Jakob, han som vart kalla Israel - han som strider mot gud, som vart stamfaren til Israels folk gjennom å lure det til seg - eit israels folk frå fire ulike mødre. Eller Josef, som gjekk til topps i tidas stormakt Egypt. Korleis slektslekkja og individa fyller kvarandre med meining, for allt er slekt, men slekta er kva du gjer den til.

Det andre er dei språklege tomromma. Boka er på 65 små sider. På den tida beskriv dei skapinga, sydefallet, syndefloden, Abrahams utreise, Isak, Jakob, Josef, Sodoma, Gomorra - ganske mykje. Og ganske ordknapt. Denne ordknappheita vibrerar av meining. Særlig når den leggast fram i form av mysterie. Kvifor var det feil å ete av visdomstreet? Kva var det med nett kunnskap som var syndig? Eg har aldri forstått det. Og kva var det med Jakob som gjorde at han vart den utvalde stamfaren?

Då kom det ein mann og stridde med han heilt til morgonen grydde. Då mannen såg at han ikkje kunne vinna over han mrørde han ved hofteskåla hans, og hofteskåla åt Jakob gjekk or ledd medan han stridde med han. Og han sa: Slepp meg, for dagen gryr! Men Jakob sa: Eg slepper deg ikkje utan at du velsignar meg. Då sa han til han: Kva er namnet ditt? Han svara: Jakob. Han sa: du skal ikkje heita Jakob lenger, men Israel (den som strider med Gud), for du har stridd med Gud og menneske og vunne. (33.24-28).

Så får vi sjå om oppfølgjaren er like bra.

Den kreative Darwin II: å tenke det nye.

Her kjem del II av vår serie om den kreative Darwin.

Problemet når ein skal beskrive noko heilt nytt er at språket ein har til rådigheit er farga av tidlige forståingar. Ein blir slik fanga inn i gamle tankemønster. Biokjemikaren og filosofen Michael Polanyi sa at språk har krafta tilå ramme inn og stabilisere eit system av trussetnintar. Dette er det vi finn i for eksempel normalvitkskap - det er dei tinga i ein kultur ein ikkje stiller spørsmål med. Dei dannar ein heilskapelig forståing om korleis verda er.

Å bryte med ein heilskapelig forståing av verda er ikkje lett, og ein vert tvunge ut i ein meir open og kreativ språkbruk der orda ikkje er lada av meining. The Origin er eit slik verk.

The Origin er forbausande lite vitskaplig i språkdrakta. Her finn ein metaforar, anektoder, konkrete eksempel og analogiar - alt pakka inn i eit daglegdags språk dei fleste kan forstå. Darwin byrar med at mennesket alltid har selektert og dyrka fram ulike rasar av kveg, korn, duer, orkidear. Så kvifor kan ikkje dette også skje i naturen? Om menneska kan danne kunstig utval, kvifor kan ein ikkje då ha naturlig utval?

Det var mange grunnar til denne ganske ikkje-vitskaplige stilen. For det første var det vitskaplige språket på denne tida farga av det som heitte naturteologi. Nytta han det, ville naturteologien følgje med som nissen på lasset. Det andre var at ein teori er aldri så svak som når den er i sin fødsel. Ved å nytte eksempel som alle kunne kjenne seg att i, kunne han seie at dette er noko vi alltid har visst. Dette er ikkje ein radikalt ny teori, dette er berre å trekke konklusjonane av det vi allereie veit. Slik ufarliggjorde han teorien. Den tredje årsaka var at dei han skulle overtale var ikkje naturteologane, for det ville han ikkje klare. Derimot nådde The Origin langt utover fagkrinsar, og den vart - og blir framleis - lese av breide lag. Det folkelige språket gjorde at alle kunne gjere seg opp ei meining. Difor er Darwin framleis i dag eit heitt tema for debatt.

onsdag, januar 27, 2010

Foredrag i morga torsdag på haukeland

Eg held foredraget "Identification and characterization of the human N-a-acetyltransferase complexes hNatB and hNatC" på sentralblokka kl 13 i morga, rom B301.

Dette kan du ikkje gå glipp av! Sjekk berre desse abstracta:

det populærvitskaplige

Identifisering av nye proteinfaktorar som er viktige for celledød og cellevekst.

Kristian K. Starheim, PhD-student, Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen. kristian.starheim@mbi.uib.no

sjå også her

Kreftceller er celler som veks ukontrollert. Sjølv om vi no veit mykje om cellene i kroppen, er det svært mykje vi ikkje enda veit.

Det er viktig å forstå cellevekst for å forstå kreft. Denne kunnskapen kan vi bruke til å utvikle betre kreftmedisinar med færre biverknader.

Vi har funne to kompleks i menneskeceller, som begge er nødvendige for at eller skal vekse normalt. Vi håpar vidare å utvikle medisinar som kan påverke desse kompleksa.

Det vitskaplige/kaudervelske:


Objective:

To identify the novel co-translational human N-a-acetyltransferase complexes hNatB

and hNatC.

Conclusions:

We here present the novel human NatB and NatC complexes (hNatB and hNatC).

hNatB consists of the predicted N-acetyltransferase hNat3, and the auxiliary subunit

hMdm20, while hNatC consists of the N-acetyltransferase hMak3, and the auxiliary

subunits hMak10 and hMak31. Both complexes are conserved from yeast with respect

to subunit composition, substrate specificity and ribosome binding. hNatB was found

to acetylate peptides with N-termini Met-Asp-, while hNatC acetylates peptides with

N-termini Met-Leu-.

Knockdown of hNatB subunits disrupts normal cell cycle progression, and induces

growth inhibition in HeLa cells and the thyroid cancer cell line CAL-62.

Knockdown of hNatC subunits results in reduced growth and disturbed cell cycle

progression in HeLa cells. Knockdown of hMak3 leads to p53-dependent cell death,

and aberrant localization of the Arf-like GTPase hArl8b.

Taken together, these studies emphasize the importance of N-a-terminal acetylation for

normal cell function in eukaryotic cells.

This work was supported by The Norwegian Cancer Society, The L. Meltzer

Foundation, Norwegian Health Region West, and the Norwegian Research Counsil.


tirsdag, januar 26, 2010

Norsk prog for eit nytt år

ojoj mykje bra musikk i Noreg om dagen

Ihsahn - After
Jaga Jazzist - One armed bandit
Motorpsycho - Child of the future
Shining - Blackjazz

Drit i John Olav Nilsen og gjengen. This is the shit!

Trur jammen det byrjar bygge seg eit solid prog-trackrecord her på berget!

søndag, januar 24, 2010

Up in the air

Det er ikkje ofte eg prøvar meg på ein filmomtale her på blogen, men i går såg eg den mykje omsnakka filmen Up in the Air med mellom andre George Clooney.

Den handlar om ein som vert leigd inn av ulike firma for å seie opp folk. Han har svært gode tider i finanskrisa, og filmen har vorte sagt å ta pulsen på USA i nedgangsida.

Og det gjer den. Det er fin og sår satire, den har tøffe karakterar, både hovudpersonen, men også gode bi-skikkelsar i den nyutdanna Natalie, og den ganke morosame og tøffe buisnessdama Alex. I denne første delen av filmen futtar desse tre ikring frå by til by og virkelig karikerar "business"-amerika, med sjellause hotell, flyplassar og konferansar.

... før filmen skiftar fullstendig karakter og blir eit moralsk varmt og klamt forsvar for tradisjonelle family-values strippa for alle leikne karaktertrekk som det vart lagt opp til i byrjinga.

Snakk om å kaste vekk ein potensielt god film.

Første halvdel: terningkast 5
Andre halvdel: terningkast 2.

fredag, januar 15, 2010

Knausgårdske lenkjer

Fin oversikt over debatten om Knausgård.

http://www.aftenposten.no/meninger/article3463095.ece

Eg er einig i at kritikken mot Knausgård har vore for einstemmig positiv då eg ikkje har sett nokon kommentere det eg vil kalle prisen for å skrive så fort som Knausgård har gjort i prosessen med å lage desse bøkene. Heller ikkje han skriv perfekt uansett kva. Men ellers tykte eg både Kjærstad og Uri sine kommentarar hadde noko surmaga ved seg.

tirsdag, januar 05, 2010

Korleis kreativitet danna evolusjonsteorien I

I blogens tidlige dagar la eg ut filosofiinnleveringar eg hadde hatt på blogen. I ettertid ser eg at det var litt naivt å forvente at nokon skulle grave seg gjennom nokre skarve filosofioppgåver frivillig. Men likevel, dei er jo ikkje så verst, tykkjer eg sjølv. Dei seier jo ... ting.

Dei er berre skrive med lite tanke på ein stakkars mottakar.


Vi prøver oss difor med nokre populærfilosofiske postar om filosofi! Først ut er ein føljetong om Darwin sitt kreative språk, i anledning det avseila Darwin-jubileet (som kjent er vi alltid sist med det siste)
.

Korleis kreativitet danna evolusjonsteorien I: Darwin sitt problem.

Overskrifta er sjølvsagt ei overdriving. Det var ikkje kreativitet aleine som danna evolusjonsteorien. Men eg vil hevde at kreativitet var ein svært viktig ingrediens i utarbeidinga av det som i dag er ein av dei viktigaste teoriane vi har. Det var jo ingen som hadde laga evolusjonsteorien før, på den måten Darwin gjorde. Klart han måtte vere kreativ.

Det som er spennande om ein les litt i "Artane si opprinning", er at den slett ikkje er skrive på eit typisk vitskaplig språk. Tvert imot er den skrive svært litterært, på ein måte som ligg nærare 1800-talets romantiske stil. Dette er nok ikkje tilfeldig.

Darwin skulle danne ein ny teori, ein som braut med den tidligare forståinga av biologien. Den dominerande forståinga før Darwin var naturteologien. Darwin ville ta guden ut av naturen.

Første problem var: korleis skulle ein seie det som før ikkje har vorte sagt, det som tidligare ikkje hadde vorte sett ord på?

Det andre problemet var: når han først hadde utarbeida teorien, korleis skulle han overbevise andre om at den var sann? Som dei fleste veit, er det vanskelig å få folk som er vane med eit tankesett til å forkaste dette til fordel for eit heilt nytt. Evolusjonsteorien kan verke sjølvsagt i dag, men det er nok heller fordi ein har vorte van med den, og at vi har tillit til vitskapen som brukar den.

Løysinga på begge desse problema var for Darwin å uttrykke teorien sin med eit allment språk og litterære verkemiddel.

Meir om det neste veke - Del II: Å tenke det nye.

mandag, januar 04, 2010

Ei lenkje til eit svært morsomt og bra innlegg om Knausgård på ein bra blog.

Her har også kommentarfeltet sine kvalitetar!

søndag, januar 03, 2010

Ureduserbar kompleksitet

Darwin-jubileet, som nett er over, har vist at det framleis er liv i den gamle debatten om arv og miljø. Her i landet har den, som Holbergprisvinnar Ian Hacking oppsummerte ei tidligare utgåve ar Morgenbladet, til dels vore prega av gamle skiljeliner. Det er kanskje særlig biologane som har vore på offensiven.


Sjølv er eg molekylærbiolog. Molekylærbiologien studerar kort sagt dei grunnleggjande byggesteinane i levande celler: DNA, protein og feittsyar. Molekylærbiologien har vorte sett på som ei svært reduksjonistisk grein av biologien. Den har blomstra i dei om lag 65 åra sidan DNA vart funne å bære av genetisk informasjon. Vidare utover 1950- og 1960-talet kartla ein mange av dei grunnleggjande bestanddelande i celler. Dette arbeidet var, og er framleis, prega av analytisk tenking: ein deler opp, og kartlegg byggesteinane. 1970-talet sine debattar om egoistiske genar og liknande må sjåast i lys av den omveltinga molekylærbiologien førte til utover 1960-talet.


Dei siste åra har omgrepet systembiologi dukka opp i molekylærbiologiske miljø. Ambisjonen bak systembiologien er følgjande: vi har klart å beskrive livet sine byggesteinar. No er det på tide å sjå korleis dei verkar saman. Trendomgrep som systembiologi representerar sjeldan så mykje nytt som dei lovar, og oftare har dei som hensikt å selje forskingsprosjekt til politiske beslutningstakarar. Men målsetjinga bak systembiologien står likevel i kontrast til oppfattinga av den reduserande biologien. Problemet er at det i biologien slett ikkje er enkelt å legge saman 1+1.


Eit døme kan illustrere problemet. Om ein tenker seg tre rette liner. Så kan ein sjå føre seg at desse linene vert sett saman til ein trekant. Ein har då sett saman dei tre linene og fått ein kvalitativt ulik struktur, nemlig trekanten. Trekanten ligg i organiseringa av linene, og den kan difor ikkje reduserast til tre liner utan å opphøyre å vere ein trekant. Derimot kan vi analysere trekanten, og finne ut at for å bygge trekanten må vi ha nett tre liner, og ikkje til dømes tre bogar. Men når vi skal setje tilbake linene utan å ha auga på heilskapen, så kan ein fort oppdage at det er mange måtar å setje saman tre liner på. Det er stor ulikskap mellom analyse og reduksjonisme.



Sjølv dei enklaste biologiske mekanismar svært mykje meir kompliserte enn ein trekant. Vidare er biologien sett saman i ulike nivå av organisering, frå genar til celler til organ til organismar. Og vidare til korleis organismen samhandlar med verden ikring seg.


Behovet for reine kategoriar er eit kjenneteikn ved vår vestlige kultur. Det hevdar sosialantropologen Bruno Latour i si bok ”Vi har aldri vert moderne”, på norsk i 1996. Den store kløfta mellom på den eine sida sosialkonstruktivismen, og på den andre sida somme typar biologisme, var eit eksempel på dette. I desse retningane reindyrka dei to sidene sine respektive løysingar som dei einaste rette.


Røynda, seier Latour, ligg i blandingsformene, hybridane. Hybridar er fenomen som ikkje kan reduserast til noko sosialt eller noko materielt. Desse hybridane finnast over alt ikring oss. Ein TV er bygd opp av sine respektive materiale, men den er ikkje ein TV utan at vi hadde skapt den med det formålet å vere eit medie. Likeeins vil få bestride at anoreksi er ein alvorlig sjukdom, men den har også ein klar sosialt utløysande faktor.


Problemet ligg i å akseptere blandingsformer som likeverdige, og ikkje rive linene i trekanten frå kvarandre med det same. Ein kan studere komplekse sosiale fenomen biologisk. Evolusjonen har hatt sitt å seie også i korleis vi lever saman. Og ein kan studere biologiske funksjonar sosialt. Medisinen er full av dømer på samspel mellom kropp og samfunn. Kanskje kan ein byrje med å seie høgt for seg sjølv ”sosialt konstruert biologisk kjønn” ein gong eller ti, og kjenne korleis det smakar.