fredag, juli 14, 2006

På sporet av den tapte tid III: Omkring Madame Swann

Samuel Beckett, her knapt tørr bak øyrene.

Vår unge, følsome tenåring klarer endelig å innynde seg hjå familien Swann. Dette har fleire fordelar for han, og eit par ulemper for meg. Ulempene i mi retning er temmelig overfladiske, men eg mistenker dei for å vere av den sort som har gjor at mange har gitt opp å lese ferdig denne boka omtrent midt i fjerde bind. Ein får rett og slett ei svært grundig innføring i sladder, hist, pist og kokketeri frå Paris på slutten av det 19. århundre. Eg mistenker Marcel for å ha synest dette var svært artig. I følge Langeland representerer Odette då mota sin estetikk. Ho har fått oppfylt sin draum om å ha sin eigen salong, noko som vil seie at ein får besøk av gjestar som på ein eller annan måte er fordelaktig å nevne til andre at ein har fått besøk av. Iallefall i denne samanhengen. Dette leder oss til første fordel for vår sarte franskmann.

I Swann sitt hus, i skuggen av Odette sine silkeaftenkjolar og nyanskaffa kunstverk, møter han forfattaren Bergotte. Han har vore ein stor inspirasjonskjelde for det unge kunstnarsinnet, slik skodespelerinna La Berma har vore det i scenekunsten, og Vinteuil har vore det i musikken (hugs temaet som uttrykte Swann sin kjærleik til Odette). Forteljaren sitt første møte med Bergotte er prega av skuffelse, nett slik første gongen han ser La Berma i Racine. Dette er fordi hans enorme forventninger vert brotne i møte med Bergotte sin framtoning, og La Berma sin scenekunst.

Ein er her inne på eit viktig poeng hjå Proust, som også Beckett tek opp i si tidligare nevnte avhandling om På sporet av den tapte tid: Dualismen vert tematisert. Mennesket lever i ei ytre og ei indre verd, der subjektet si foranderligheit i den ytre verda vert haldt i sjakk av vanen, medan det i den indre verdagjennomgår stadig fornying, ein straum av bilete og førestilliger, så flyktig av det nærmast er ikkje-eksisterande. Våre liv skapast i fantasien, i den indre verda,, og byggast på illusjonen. Inividet er sete for ein konstant dekanteringsprosess: dekantering frå karet med framtidsvæske – dorsk, bleik, svart kvitt – til karet med fortidsvæske – opprørt og farga av tidligare hendingar. Barnet, som har sine illusjonar intakt, får desse ribba i møte med røynda. Når Bergotte står i samtale rett framfor den unge forterljaren, brytast forventningane, bileta, for ikkje å snakke om dei kjenslene for Gilberte som er samanblanda med Bergotte sin litteratur.

Når illusjonsbrotet er lagt seg, og nye vaner har tilvent seg den nye situasjonen, finn Bergotte tonen med den unge forteljaren. Bergotte er eit kjent navn, og faren til Marcel, eller det litterære eg’et Marcel er konstruert etter (evt. Omvendt), som til no har sett føre seg Marcel med ei framtid i diplomatiet, vert no meir vennlig stemt ovanfor hans kunstneriske ambisjonar, noko som gir Marcel enda friare rom til å omgåast The Swanns, noko som også fører til at han får vere mykje saman med Gilberte. Men kor lenge var Adam i Paradis? Nett det at foreldra til Gilberte meinar han er slik ein god påverknad på henne gjer at Gilberte vil gå sine eigne vegar. Ho elskar han ikkje, o’smerte!

Neste: Balbec.

søndag, juli 02, 2006

Blodige slag 1: Somme



Litt billig serie dette? Jaja, ferie er ferie, og ballen er rund.

Slaget vedSomme krevde 1 million liv. Frontane hadde greve seg ned i skyttergraver gjennom heile nordvestlige europa, frå den engelske kanal, nesten til alpane, då dei allierte kom med ideen at
ein skulle bryte gjennom den tyske fronten gjennom ein offansiv ved Somme-elva (bilde 2). General Douglas Haig sin taktikk var då at troppene skulle masjere mot dei tyske stillingene, der veien var rydda av flybombing og artelleri-ild. Dette hadde visst vore noko mislukka, og ein opplevde igjen, som før i første verdskrig, at strategiar som hadde vore gode saker i den tida ein kriga med hest og pinnar, ikkje sto seg i mitraljøse-regnet som venta dei allierte soldatane då dei kryssa ingenmannsland 1. juli 1916.


Etter første dag var 19 000 britiske soldatar døde, og 40 000 såra. Då ein blåste av i november same år hadde 400 000 britar, 200 000 franskmenn og 500 000 tyskerar mista livet for 12 km alliert framrykk. Hurra. Kvar skal eg melde meg på?



Heia heia!

lørdag, juli 01, 2006

På sporet av den tapte tid IIb: Navnet


Rembrandt van Rijn, Philosophe en méditation

Tredje del av den uendelige historia er ein snutt på ca. 50 sider, der den unge Marcel sjølv får oppleve ein smak av den sviande kjærleiken, då han forelskar seg i Gilberte Swann, som er døtra til, jada Odette og Georg Swann. Kva har skjedd sidan sist mellom dei to??? Eit vinnarlodd har det så visst ikkje vore, men enn så lenge ligg dette i uvitenheita sitt dunkle lys, og slik vert av lesaren tillagt voldsom vekt og trancenderande eigenskaper. For den unge Proust er det likeeins: familien Swann er omgitt av eit nesten mytisk og opphøga lys grunna hans voldsome hengivenheit til Gilberte, ho som er nøye med å vise at han er ein mellom mange, og ikkje den han likar best å leike med.

Marcel (eller kva ein no skal kalle forteljarstemma) er no noko begrensa i sitt handlingsrom grunna ein feber som dåtida sin medisinvitskap kurerte med å holde seg i ro i omtrent nokre månedar. Han vart slik forvist til å holde seg innandørs, frårøva moglegheita til å gjere desse tinga som han la slike forventningar i; reise til kystbyen Balbec for å oppleve det ville havet mot den opprivne kysten sine steile klipper, reise til nord-italia, eller gå i teateret for å sjå den fantistiske skodespelerinna LaBerma tolke sine klassiske roller så sublimt som berre ho kunne, og slik gi Marcel ein flik av ei innsikt han følte stor kunst kunne gi han. I denne situasjonen vart verda dreia om dei nære ting i Paris, og om Gilberte, som han møtte ved Champs-Elysèes kvar dag, og som utvikla ein kjærleik som vart umulig å setje ut i livet, og som slik fekk ein subjektiv, indre eksistens.

Neste: Omkring Madame Swann