søndag, oktober 25, 2009

Tid og termodynamikk

Er ikkje den lineære tida berre funksjon av termodynamikken si 2. lov?

I så fall har vi ein eigen sans for å ta inn denne lova: tids-sansen.

lørdag, oktober 24, 2009

Den romlige organiseringa av kultur i sinnet

Om ein går ut ifrå at informasjon vert lagra i hjernen, må dette skje med det hjernen har til rådigheit, nemlig celler, protein, elektronar med meir; altså ganske alminnelige materielle ingrediensar. Ingen ånd eller eter, kva no enn det skulle vere. Vi føreset vidare at når nokon for eksempel lærer noko, når ei skuleklasse mottar den same informasjonen frå læraren, og alle (for eksempelets skuld) lærer dette permanent, så må det skje ei endring i hjernen frå før til etter læringa. Det er ei forandring i kva personane har av informasjon i hjernen. Dette trur ein i forskinga i dag vert gjort gjennom å endre nervebanane, at nye forbindingar oppstår, andre vert brotne, og at somme celler vert meir aktive enn andre: hjerna endrar struktur.

Er denne strukturendringa samanliknbar i ulike personar? Korleis ser strukturen til "grunnlova vart laga på Eidsvoll i 1814" ut. Noko likskap må der vere, for personane kan både lære dette frå den som gir informasjonen, og snakke med kvarandre om det etterpå.

Og eit spørsmål til:
Sjimpansen, som er svært lik mennesket i eitt og alt, eller for den del mennesket sine førfedre som ikkje kunne lære på denne måten, men som var til forveksling like: kva var ulikt i deira hjerner? Dei hadde også hjerneceller som er til forveksling like våre. Kva var det springande punkt som gjorde desse cellene i stand til å lagre informasjon på denne, i dyreriket, heilt unike måten?

Møtet som fundamentalt.


Det vi opplever som vår verd, vår livsverd, grensene til denne bestemmast av kva vi kan møte. Dette set grensene for kva vi opplever, og kva vi kan oppleve. Vi er av atom, molekyl, og kan møte andre atom/molekyl: vi opplever materielle ting. Augene våre kan møte foton: vi kan sjå. For 150 år sidan hadde vi ingen måte å møte radiobølgjer på, og dei eksisterte ikkje for oss. Men gjennom å finne ein måte å møte radiobølgjer på, via ledd, til noko vi kan møte direkte, kan vi gjere radiobølgjer til ein del av vår livsverd.

Dei enorme mengdene svart materie i universet - har vi berre ikkje funne den rette innfallsvinkelen? Forresten kan vil jo aldri vete kva vi enda ikkje har møtt.

At møtet er fundamentalt for liv er lett å vise: eit kvart system eller ei kvar organisering er møter.

Så er det jo også fullt mogleg at det finnast det som fullstendig ikkje overlappar med vår potensielle livs-verden, med den delen av kosmos vi har potensiale til å forholde oss til. Men det kan vi ikkje seie noko om.