søndag, april 26, 2009

Erykah Badu pa Jazzfest


I gar var eg pa Jazzfest i New Orleans, der Erykah Badu var headliner. Heile dagen var full av god stemning, ol, lokal mat, funk, soul, blues, bluegrass, masse folk og god stemning.

Det slo meg kor viktig og profesjonelt musikk er her. Det er jo i USA rytmisk musikk hovedsaklig har vorte utforma, sa utan a forsoke seg pa musikksosiologiske analyser, sa far eg ein viss forstaing for kvifor mange norske artistar foler at ein blir teke meir seriost som musikar over dammen.

Det foerste hoegdepunktet var Pete Seeger. Han er no 90 ar, og sjoelv om fingrane ikkje glir sa kjapt over banjohalsen, har han absolutt sceneutstraling. Det er foerste gong eg har hoeyrt han, sa noko ekspert er eg ikkje, men dette var fin-fine saker, med masse story-telling, allsang og vokalharmoniar.

Det absolutte hoegdepunktet var konserten med Erykah Badu. Dette er ein slik konsert som far ein til a lure pa kva det er som gjer at somme har desse unike eigenskapane som gjer at dei stiller i ein heilt eigen dimensjon.

Foerst lar ho bandet spele ein ti minutter lang intro, foer ho med hoeg diva-faktor duvar inn pa scena; ho er lita, men ho fyller likevel heile scena med framtoningen. Resten av konserten er ei collage av ulike sangar, rytmar, jamming, saerdeles intrikate rytmar (somme tider verka det som om bandet etterlikna overgangane som DJ'ar har mellom plateskifta. Proev a spele 'feil' pa denne maten, det kan ikkje vere enkelt) som fekk det heile til a hoeyrest ut som prog-soul. I tillegg syng ho fantastisk, og ser tilsvarande ut. Kan det bli betre? Nei.

Musikk i USA er utan tvil noko heilt spesielt: rytmisk musikk har vorte utvikla her, og den har ein mykje djupare status mellom folk enn det vi ser i Noreg. Trur eg.

Goy var det iallefall.

- Gumbo-West

torsdag, april 23, 2009

N'Orleans

Hau hau jau, i to veker er K. West-redaksjonenen pa kombinert jobb/ferie-tur til New Orleans. Anledninga er konferanse om eksperimentell biologi, dvs. mykje molekylarbiologi og fysiologi.

Det var artig a vere pa konferanse, men det blir sa klart litt smalt mykje av det som er her. Dessutan ser det ut som om ogsa her over dammen er det litt mangel pa presentasjonferdigheiter. Uansett var det kjekt a sja kva grupper fra det storste bioteknologi-lokomotivet i verda presterer, og det var ogsa kjekt a sja at vart eige arbeid slett ikkje var sa darlig samanlika med anre. I gar hadde vi presentasjon av poster, der ein fekk anledning til a prate med andre, og presentere prosjektet.

Pa ettermiddagane har vi sokna til French Quarter, der vi har glidd rett inn mellom lokalbefolkninga med hensyn til konsumering av lokal mat og drikke, samt hoglytt samtale pa kveldstid i dei pittoreske gatene. French Quarter er sjolvsagt ei turistfelle, men det er sapass stort at det er god stemning allikevel. Pa Bourbon Street er det mange plassar med live-musikk, noko som sjolvsagt er fine ting. God stemning.

Ellers har eg eksperimentert med a bytte ut pommes frites med salat nar eg et, samt ikkje ete opp heile porsjonane, nar eg et middag. Sist gong eg var over dammen tok det ikkje meir enn ei veke for eg var synlig tjukkare. Det er menneske her som gir meg lyst til a springe Stoltzen kvar dag nar eg kjem heim.

Fra i morga til onsdag skal eg klare meg pa eiga hand i byen. Det er bade litt spennande og litt skummelt, men eg reknar med at det skal ga fint.

- Onkel reisende West

søndag, april 05, 2009

Kierkegaard sitt sprang føreset at ein trur det er noko å hente ved å gjennomføre spranget. Ein er altså allereie på trua si side før ein gjennomfører spranget.

§

Kierkegaard er ein svært protestantisk tenkar, der den personlige religiøse erfaringa er i sentrum. Dette synet er historisk konstituert, og ei line kan trekkast Paulus - Luther - Kierkegaard.

§

(Noko litt anna)
Tanken om å gå djupare i seg sjølv for å finne noko sannare, er eit hierarkisk syn på sanninga. Her dansar livets forgjengelige sjølvsagtheiter som illusjonar på overflata, og dei generelle sanningane ligg halvt skjulte i djupet. Dei er vanskelige å nå tak i, og dei kan ikkje setjast ord på. Dei er forbeholdt dei få, og eg ser ikkje nokon gode grunnar til at dei skulle vere meir sanne og allmengyldige og viktige enn mi rolige kjensle over kaffikoppen ein sur søndagsmorgen i Bergen.

onsdag, april 01, 2009

Waziristan vs. Verden


Eg sat på kontoret og var ganske lei av tekstbehandling då eg nok ein gong klikka meg inn på db.no. Der såg eg dette biletet frå angrepet på ein politiskule i Pakistan.

Eg vart sitjande å sjå på det tynne men friske andletet til den skjeggete og ganske unge mannen. Han var heilt rolig og fast i blikket. Ved sidan av kunne eg lese at leiaren for angrepet, Baitullah Mehsud, har sin base i eit landområde som heiter Waziristan: eit fjellkledt stammeområde mot grensa til Afghanistan.

Desse aude områda har eg sett på før i Google-Maps, og eg gjekk no inn for å kike på Waziristan. Her er eit lite utsnitt over eit av dei meir bebudde områda. Kring denne dalen er det fjell med små fjellgårdar og skogkledde fjellsider.

Eg såg på Wikipedia: Waziristan er eit utilgjengelig område, befolka av stammar med sterk klanskultur, med legendariske krigerar. Det er ein svært patriarkisk og politisk konservativ kultur, som herjast av blodige hemnoppgjer. Waziristan har vore forsøkt erobra svært mange gonger, både av engelskmenn, russerar, pakistan sin sentraladministrasjon (som i praksis ikkje har noko myndigheit her), og no USA. Taliban har fått fleire støttespelarar her, og ein trur området fungerar som trening og forsyning for fleire grupper innan radikal islam. Difor har USA gjennomført bombetokt i området, og lagt press på sentralmyndigheitene i Pakistan til å ta oppgjer med gruppene.

Når eg såg på biografiane til ein del av desse framståande krigarane og åndelige leierane, viste det seg at mange er føydde på midten av 70-talet. Ein stig tydeligvis raskt i gradene.

Dette er altså ein av dei mest stigmatiserte kulturane på jorda: dei har vore under angrep mange gonger i historia, og dei er det også no, og vi har ingen sympati med dei (slik ein kan ha til dømes med palestinarane), for dei er jo nokre jævlige kvinneundertrykkerar.

Eg fann dette biletet (under) når eg googla Waziristan:
Eg tenkte med meg sjølv:
- dei ser veldig morsomme ut (til dømes nr. 4 frå venstre)
- møte i Waziristan FrP?
Og det slo meg at dette i grunnen var rasistiske kommentarar frå mi side! Eg har fleire gonger diskutert rasisme og kva som kan vere rasistisk humor og kommentarar, og nett slike beveggrunnar som eg no hadde i desse kommentarane, er det eg har kalla rasistisk hjå andre.

Så utfordringa for meg vart då: kan eg sjå på den Waziristanske kulturen utan berre å sjå dei elementa eg openbart er ueinig i? Dvs. konservatisme, kvinneundertrykking, våpenbruk?

For det er ikkje slik at eg som europear er så veldig moralsk overlegen om ein kikar på historia. Det er nok å nevne kolonitida si massakrering og utbytting. Korleis ser eigentlig verda ut frå Waziristan, der stormakt på stormakt med våpen har freista å okkupere landet? Og kva identitet får ein som folk når ein gong på gong klarer å drive dei ut? Ein ser kor mykje Kjakan har betydd for historia om Noreg i 2. verdskrig. Ein kan vel berre tenke seg..

Dette er ikkje å late att augene for det ein er ueinig i, men eit forsøk på å sjå to ting på ein gong. Vi avsluttar med ein liten snutt frå AlJazeera:





Fleire lenkjer her her her her her