søndag, juni 04, 2006

Gonzo



Vi held oss mellom dei nylig døde.

Etter at Hunter S. Thompson (HST) gjorde det av som seg hør og bør for denne typen dekadente karar, lånte eg boka "Hells Angels" på biblioteket, i forventning om at den skulle opne nokre nye dører, eller iallefall vere eit bra stykke underhaldande, halsbrekkande eventyrskrift. Det vart skuffande.

HST er journalist, og som gonzo-journalistane gjer, set han seg sjølv inn i det han skriv om, dette for å gi ei tydeligare erkjenning av subjektiviteten i all journalistikk.

Den grøfta som kan vere lett å dette i, er at den subjektive journalisten til ein kvar, meir eller mindre gjennomtenkt, pris, få skit på hendene. Ein skal ha rørt ved materien, følt det på kroppen, sett sprøyta i arma, vorte jaga av løva og så vidare. Det er lett å tenke på myten som har vorte spunne kring Hemingway, som medfører eit dekadent-matcho smartness-ideal, som egnar seg godt til mytebygging, og i rett kontekst nok kan gi eit sunt sjokk. Ein kjem så tilbake til mi lesning av Hells Angels i 2005. Ved utgivelsen var den nok eit sjokkerande hands-on-dokument frå samfunnets randsone el. I dag har ein høyrt det så alt for mange gongar før. Når sjokk-effekta er vekk, sto ein att med eit langt reisebrev ispedd anekdoter og meir eller mindre sjokkerande faktaopplysninger, samt eit og anna interessant perspektiv, om det no skulle vere slik at ein er over gjennomsnittleg interessert i Hells Angels.

Gonzoen har ei potensiell felle, og det er dens eigen hang til mytebygging og dekadanse-romantisering. Også har den også eit stort potensiale, så klart, men det får ein jo ta ein annan gong.

k. west

1 kommentar:

Anonym sa...

Har hatt planar om å lese noko av denne karen ei god stund, men eg trur at filmversjonen av Fear and Loathing in Las Vegas vert sett før det, sidan den kom i posten i dag.