Am I Charlie?

This week saw the terrible terrorist attack on the satirical French satirical magazine Charlie Hebdo.

Quickly, people started showing posters and pictures saying "I am Charlie/Je suis Charlie" in solidarity with the magazine.

Almost as quickly, commentaries started problematizing the "Je suis Charlie"-slogan, claiming that it is easy to show solidarity in such an extreme situation, but that that many have been careful in their support, even directly negative to Charlie Hebdo and other media publishing deliberatively provocing Muhammed-caricatures, during the previous years.

I myself put up a "Je suis Charlie" in social media, even though I haven't published a single Muhammed-caricature. Am I a hypocrit? In my opinion I'm not.

Different institutions take on different roles in a society. The role of Charlie Hebdo has been that of the provocateur - deliberatively attacking all forms of authority. But if we all should take on this role it would make for a very high conflict level in the society. For all practical means we agree to disagree on a wide variety of subjects and downplay these disagreements. Both in personal relations and in society at large this is necessary simply to make things run smoothly (this has its limits of course).

In this situation, humorists have a very important role. I cannot go around mocking people and opinions I think are stupid all the time - because I have to deal with people, and that presupposes a certain level of mutual trust and respect. However, I can laugh of the caricatures. It shows my opinion but takes away some of the personal dimension. The caricatures are also public - a part of our common frame of reference and conversation.

Paradoxically, this is especially important in a time of increased polarization. To counter polarization we both need to build trust between different groups at the same time as we must ridicule authorities.

Therefore we need Charlie Hebdo, Monty Python and Kurt Westergaard. There might come a day when I myself personally need to use the weapon of humour. That day I have that possibility because of them. They take the necessary role of the provocatours. And provocation is necessary to keep the power in check as laughter is the quickest way to undress a tyrant. These humorists keep free speech open on our behalf.

So am I Charlie? Maybe not. But I hope that I could have been.

Interesting about publishing and peer review

The EMBO editor about the effect of journal publishing on science

Tired of writing? Get a science writer.

What is a science writer? A person who writes about science, a scientific journalist, or any scientist that writes?

Writing is a part of science, whether it is grant applications, manuscripts, books or texts to the general public. Different people approach writing in different ways, but no doubt, writing is a tool for the thought. Through writing we sort our thoughts, sharpen hypotheses, formulate and communicate conclusions. The articles we publish form the foundation for further research through the scientific web of intertextuality. Bottom line: science is more than doing experiments. Writing is an important part of the academic and intellectual activity that is science.

It is therefore with somewhat surprise I hear about the trend that more and more departments hire scientific writers. As far as I understand, the scientific writer helps finishing manuscripts, grant applications etc. when the researchers themselves do not have time or ability to do it themselves.

I lack the knowledge of how this works in concrete situations, but I understand that this is more than the spelling-assistance and language check that many journals already ask for. If writing the paper is outsourced to external writers, what does this say about the scientific work? Is the paper then reduced to merely a technical report of what has happened in the lab? Is the conclusions of the work so obvious that no thought is needed to go through them?

Sydney Brenner on creativity, science and the main street

Sydney Brenner was a part of "the founding fathers of molecular biology" in Cambridge’s Medical Research Council’s (MRC) Laboratory for Molecular Biology (LMB) in the 1950-60s, together with among others Francis Crick (DNA-helix and concepts of genetic information transfer) and Fred Sanger (DNA-sequencing). Brenner established C. elegans as an organism for studying genetics, and did important findings regarding RNA. 

In this highly readable interview by Elizabeth Dzeng, Brenner speaks about the atmosphere that sparked the early and revolutionary findings of molecular biology. He also reasons about why life science today makes such an innovative and creative atmosphere harder to create.

This taps into my previous blog-post about creativity and science. I do not think there is a magic bullet for creating environments like the LMB in the 1950's. But there are factors that can push a research field in one or another direction. 
- Enabling creativity and freedom instead of a highly competetive and normatively narrow field, is a place to start. 
- Working on how university campuses, undergraduate and graduate programs are organized, is another. 
- Discussing what science is and should be, is a third. 
- Training researchers and funders to acctually take risk is a fourth.

Etc...

Conformity in the scientific main street.

Modern science is treathened by conformity.

No cultures are identical, but all cultures have similarities. So also for scientific culture. The scientific cultures have values, trends, norms, presuppositions etc. As in most cultures, challenging such inherent sizes comes with a cost. It is harder to start doing something different than everyone else is doing. It might mean that you break away from established methodology, ask questions in a different manner, or disagree in presuppositions. "Conformity" is avoiding this, keeping well within the framework of the culture.

In an academic enterprise such as science conformity is problematic for obvious reasons, as the whole point of science is to be critical, creative and problem solving. Still, I think that conformity is a problem, at least in the life sciences. In a broad sense the molecular life sciences have followed the same path since Crick formulated the conceptual framework in the 1950's. This has been successful as the molecular life sciences has expanded into the molecular biological field that was opened by the technological advances of the 40s and 50s. Further technological innovations since then has lead to even further expansion. But methodologically the sciences are dominated by experimental analysis and reductionism, as initiated by the physiologist Claude Bernard in the 1870's.

The physio-chemical analysis and reductionism, with focus on finding, mapping and listing constituents, is combined with technological optimism, and a vague norm about "innovation". This is the main street of modern molecular life science. With tight time lines, competition for grants, demand for publication etc. taking the risk of breaking out of main street is not exactly encouraged. And when its seldom done, that further strengthens the feeling that it should not be done. And why would creative people be attacted to such fields? It turns into a self-enforcing process.

Why is conformity a problem? Normal science (as Thomas Kuhn called it - science within the borders of a given paradigm) has great value, no doubt. But science needs to be equipped with the diversity to tackle challenges in various ways through a diverse set of trajectories. If a scientific branch cannot do this, it will sooner or later come to a halt. We see the limits of reductionism in our problems to tackle complex diseases such as cancer and cronic inflammatory diseases. From the in vitro based idealized molecular medicine there is a large gap of understanding to how the same molecular systems in induviduals react to the multitude of environmental factors.

New ideas and approaches are needed all the time in science. Creativity should be valued as a scientific ethos.

Change of language and profile

It has been a long time since the activity was high on this blog. Neither has it ever attracted the large masses. That is not necessarily the goal, although some of the point my writings is that someone will find it interesting.

However, life goes on. I am now working as a postdoctoral researcher at the Department of Infectious Disease at UMass (University of Massachusetts), Worcester MA and living in Boston.

During my time in Bergen doing my undergraduate and graduate studies, I was in close contact with philosophical- and science-theory- environments. Since I moved from Bergen in 2012, I have somewhat lost this contact. Also, changing fields within molecular biology has made time scarce for philosophical and science-theory work. But the need for such discussions and reflections just increases as I am more and more embedded in the stream of "normal science".

Therefore, the topic here will be various levels of reflections on science. Also, making the blog english might open for a broader discussion. After all, science culture is an international sub-culture. And this I want to tap into.

I'll try to publish more or less worked-through reflections here every week. Stay tuned!

Økologiske bekjenningar/erkjenningar 2: økologiske kjensler.

Vi er avhengige av naturen ikring oss, vi er ein del av den, men vi forstår den ikkje fullt ut. Vi må difor være audmjuke ovanfor naturen. Det er økologisk bevisstheit.

Diktet som avslutta førre post uttrykker for meg kjensla av å sjå og få svar frå naturen: frå noko som ikkje er menneske, men som ein deler verda med.

Dette kan jo lett høyrast veldig mystisk ut, men det meinar eg ikkje. Med ei økologisk bevisstheit meinar eg det å erkjenne
- at ein er ein del av eit økologisk nettverk
- at vi er avhengige av dette nettverket for vår overlevnad
- at vi ikkje forstår fullt ut korleis det vil slå ut når vi endrar dette nettverket
- at ein difor må ha ei audmjukheit ovanfor naturen ikring oss

Biologiske system blir ofte kalla komplekse system. Ulikskapen mellom eit komplisert system, som til dømes ein bilmotor, og eit komplekst system er at ein ikkje utan vidare kan forutsjå kva funksjon ei del har for resten av systemet. Forsvinn det ein art frå eit område er det vanskelig å føresjå konsekvensane. Dette opplever vi i stor skala med menneska sin dominans på jorda. Menneska må gjerne dominere på jorda etc etc. Eg trur ikkje at hjorten hadde gjort det så mykje bedre om den fikk bestemme, og vi veit alle kva gjæren kan finne på om den får frie tøylar.

Men mennesket med altså sin evne til å reflektere har moglegheita til å justere seg til eit bærekraftig samfunn der ein jobbar med sin økologiske kontekst.

Økologiske bekjenningar/erkjenningar

Den globale oppvarminga føl velkjente biologiske reglar. Vi må erkjenne at vi er ein del av naturen.

Bestanden av ein art i eit økosystem vil regulerast av tilgang på mat, predatorar, sjukdomar med meir. Endrar ein desse faktorane, vil også bestanden endrast.
Mennesket har
- auka tilgongen på mat
- fjerna trussel frå predatorar
- bekjempa fleire vanlige sjukdomar (men ikkje alle, og ikkje i alle delar av verda).
Bestanden har som følge av dette gått slik:

 

Dette mønsteret liknar det ein ser for ein bestand som ikkje er hindra av avgrensande faktorar, og det kallast eksponensiell vekst. Eit anna eksempel på eksponensiell vekst er bestanden av gjær i ein kultur ved brygging av vin eller øl. Bestanden av gjær har overskot av næring (sukker), og vil dele seg fritt og uhemma. Bruken av sukker vil produsere avfallsstoffa etanol (som vi er ute etter i øl og vin) og CO2 (som vi er ute etter når vi bakar brød). Etanolen vil byrje å samle seg opp, og til slutt vil det bli så mykje av den at den blir giftig for gjæren, og den vil byrje å døy. Når ballongen med vin eller øl er ferdiggjæra, har heile populasjonen av gjær døydd av sine eigne avfallsstoff.

Trekk ein dette tilbake på menneske så er det eit alvorlig scenario, og dei aller fleste er vel også klar over nett dette, så det er kanskje sjølvsagt. Auka folketal og auka forbruk av ressursar fører til akkumulering av avfallsstoff (CO2 mm.) og følgande endringar i klima etc. 

Den økologiske krisa som menneska er i ferd med å forårsake er føl i stor grad kjente biologiske regelmessigheiter. Ulikskapen mellom oss og gjæren er at vi kan handle i høve til eigen situasjon. Men at vi kan er ingen garanti for at vi vil. Samfunn har utsletta livsgrunnlaget sitt før (eit eksempel er Påskeøya, der den livsnødvendige skogen vart fullstendig nedhoggen).

Det er difor nødvendig med ei økologisk erkjenning av den menneskelige eksistensen. Og kva er ei "økologisk erkjenning"? Økologi er studiet av forholdet mellom organismer og deira miljø.  Biologiske system på ulike nivå er tett samanvevde, og gjensidig avhengige av kvarandre. Ei mogleg økologisk krise understrekar kor viktig det er at vi ser på oss sjølve som ein del av naturen og ikkje over naturen.

Ja, altså, kanskje berre sjølvsagtheiter. Men kanskje kjem det meir. 

Vi kan avslutte med nokre peikande ord frå Jon Fosse

Det mørknar
eg står og ser på dei to hjortane
og dei to hjortane står og ser på meg
lenge står vi slik
eg står urørleg
hjortane står urørlege
 
ikkje noko kan høyrast
ikkje ein vind i lauvet
 
det mørknar

Norske skilnader

Nokre interessante innlegg om sosiale og økonomiske skilnader, her med blikk på den norske venstresida. 

http://www.dagbladet.no/2013/02/05/kultur/debatt/kronikk/klassereise/sosial_mobilitet/25601134/

http://www.dagbladet.no/2013/02/15/kultur/debatt/debattinnlegg/klassereise/sosial_mobilitet/25783018/

Dette gjentar litt av poenget til Magnus Marsdal i FrP-koden: at venstresida mykje består av middelklasse som har framandgjort seg frå arbeiderklassa. Ei anna svært lesverdig bok som peikar på nokon av dei same skilja (meir sosialantropologisk og mindre politisk vinkling) er Runar Døving sitt svært lesverdige og også underholdande "Rype med lettøl".

Master i filosofi 2011

Dette året har vore fullt, og fint er det. Mellom anna vart eg endelig ferdig med ein master i filosofi med Paola de Cuzzani og Roger Strand som rettleierar. Trufaste lesarar av denne bloggen (og det er det sjølvsagt hordar av - gå og vogg Voe) har sett at eg har blogga så smått om dette før. Eg legg her ut det norske samandraget.

----

Eksperimentell molekylær medisin har dei siste 60 åra vakse til å bli ei stor grein innan dei medisinske vitskapane. Kunnskapen frå den eksperimentelle molekylære medisinen har forma vår forståing av liv og av sjukdom.

I denne studien har eg stilt spørsmålet om korleis eksperimentell molekylær biologi som vitskap produserar kunnskap. Eg har freista å gi ei forståing av eksperimentell molekylær medisin som integrerer sosiale, teknologiske og materielle faktorar.

Det andre spørsmålet eg har stilt i denne oppgåva er om ein filosofisk refleksjon over kunnskapsproduksjonen kan føre til ein vitskaplig sjølvrefleksjon, kritikk, og endring av kunnskapsproduksjonen. Eg føreslår at molekylær medisin kan endrast ved å legge meir vekt på å forstå korleis molekylærbiologiske fenomen fungerar i ein biologisk og medisinsk kontekst.

Anbefaling: Omvend meg!

Kjetil Hope er misjonærbarnet som byrja på teologiutdanning, mista trua, svinga over til bratt ateisme a'la Dawkins, men som no utforskar tru på ein ganske open og udogmatisk måte.

Hope har lenge diskutert på Verdidebatt (nettforumet til Vårt Land), og har no fått laga NettTVserie av sin religiøse diskusjon: Omvend meg! Dette har vorte ein veldig bra og fin serie som tek opp problema med religiøs tru i det moderne Norge.

Anbefalast!

(einaste aberet er at diskusjonar har vorte kutta vekk til fordel for korte episodar. Oppfordringa går difor til VL om å lage TV-serie med halvtimes episodar :-))

Ansvar, ytring og vald. - Den vanskelige debatten om den vanskelige debatten

I tida etter 22. Juli, då Anders Behring Breivik (ABB) bomba regjeringskvartalet og massakrerte AUF'arar på Utøya har eg, som mange andre, prøvd å forstå korleis dette kunne skje, og korleis det vil eller må påvirke samfunnet vårt. I tillegg til å prøve å forstå har eg også reagert, både med kjensler av sorg og av hegning av verdiar. Det sistnemnde overraska meg. Her vil eg gjerne legge fram både mine forsøk på å forstå, og kva verdiar eg vil slå eit slag for som reaksjon på ABB sitt åtak.

Debattklimaet i innvandringsspørsmål.

Då eg høyrde om bomba i regjeringskvartalet tenkte eg i likskap med mange andre at muslimske terrorgrupper stod bak. Den neste tanken var at Norsk offenligheit dei neste åra ville bli utålelig. Det eg har oppfatta som ei skjerping av diskursen kring innvandringsspørsmål dei siste åra - kanskje tilogmed det siste året, ville føre vidare til eit politisk klima og eit debattklima som mildt sagt ville vere grumsete.

Då gjerningsmannen og hans motiv vart kjent, vart spørsmålet snudd på hovudet: har debattklimaet kring innvandring ein samanheng med ABB sine gjerningar?

Kva debattklima snakkar eg om? For det første har ein det politiske klimaet. I Sveits vart det gått inn for eit forbod mot moskear. Landet hadde 3 (!) moskear. No var det altså nok. I Frankrike vart eit forbod mot hijab vedteke. Franskane var dog litt meir rause, og inkluderte Romani-folket i nei-gruppene. Store mengder Romani vart sendt ut av landet i 2010.

Dette er uttrykk for politiske strøymningar, dels nasjonalistiske, konservative og populistiske. Dei fleste land i Europa har veletablerte politiske parti som representerer slike strøymningar. I Norge har vi FrP. Christian Tybring Gjedde sitt etterkvart famøse innlegg frå Stortingets talarstol gav eit klart oss-dei-perspektiv. Carl I. Hagen har ved tidligare anledningar snakka om "kalifatet".

Men dei politiske partia held seg likevel innanfor dei etablerte politiske rammene. Så lenge dei spelar det politiske spelet, og søker politisk makt gjennom dei etablerte politiske institusjonane så kan dei også ansvarliggjerast for det dei seier. Når dei er på frammarsj over heile Europa så er det ikkje fordi dei forfører folk, men fordi mange faktisk er einige med deira standpunkt. Og er ein ueinig så kan ein stemme på eit anna politisk parti. Har FrP difor "skuld" i massakren på Utøya? Nei. Når Siv Jensen seier at vi "ikkje må vere redd for å diskutere dei vanskelige spørsmåla", så har ho rett i det. Uansett kva desse spørsmåla skal vere. Ein kan vere så forbanna og ueinig med FrP som ein berre vil, men då må ein gå i debatt med dei. Då må ein sjå på kva dei faktisk seier, også argumentere mot eller kome med andre forklaringar og løysingar.

Det andre er det offentlige ordskiftet. Dette heng sjølvsagt saman med det politiske, men det er mindre institusjonalisert, og grensene er stort sett ytringsfridomen, som er ganske vid. Eg meiner å merke at grensa for kva som er akseptert å seie i innvandringsspørsmål i det offentlige rom har vorte flytta.

I 2010 gav Thilo Sarrazin ut boka "Deuchland shafft sich an" (Tyskland avskaffar seg sjølv). Sarazzin var ein høgståande tysk sosialdemokrat som med sin utgivelse drog teppet av gamle gode omgrep om rase og befolkningsgrupper. Hovedtesa hans var at innvandrarane ikkje hadde lojalitet til velferdsstaten. Stadig større grupper av innvandrarar (i Tyskland mest Tyrkarar) levde av sosialstønad, og føydde ungar i hopetal. Denne boka skapte skandale då den kom, men den opplevde også å få mange tilhengarar. Sarrazin sa det som nazi-traumatiserte tyskarar ikkje hadde turt å seie. Han "tok den vanskelige debatten". Eg har ikkje lese boka, men eg las eit stykke om den på Minerva sine nettsider. Mitt inntrykk av Sarazzin er at han nok ønsker å setje fingeren på innvandringspolitiske problem, men han dreg med seg så mange konsept og generaliseringar at eg for min del ikkje klarar å akseptere premissane for debatten. Det var også min kommentar på Minerva sitt stykke. Det eg var møtt med i kommentarfeltet var personangrep, insinuasjonar om politisk ståstad, og ein aggresjon som skremte meg. Dette var i mai 2011, og eg tenkte med meg sjølv at dette var drøye greier.

Alle desse kommentarane var ytringar. Ein har ytringar i det offenlige ordskiftet, og desse kan vere av ulik karakter. "Life of Brian" var ei slik ytring. Muhammed-karikaturane var også ei. Desse skal ikkje forbyast, men ein er heller ikkje pliktig til å ta dei alvorlig. Dei treng ikkje møtast så lenge det ikkje utgjer eit problem. For ikkje så lenge sidan var det ein debatt i Bergens Tidene om dei skulle fjerne anonymitetetn i kommentar-feltet på nettavisa. Det til dels høge konfliktnivået hadde vorte ubehaglig. Ved å fjerne anonymiteten ville dei ansvarliggjere brukarane, noko som kunne føre til ei demping av konfliktnivået.

Eg kjem no til mitt første hovedpoeng, nemlig ansvarliggjering. I samfunnet har vi ansvarliggjering av gjerningar gjennom lovverk, og også av haldningar og meiningar gjennom demokratisk valdeltaking. Deltar ein i val får ein dei politikarane ein fortener. Men ein har også eit ansvar for den offentlige debatten. Det er like vagt som det er grunnleggande og viktig: som borgarar i eit samfunn har vi også eit medansvar for korleis dette samfunnet skal vere. Dette inkluderar kva debattklima ein skal ha. Dette avgjer kva som er akseptert språkbruk kring ulike spørsmål. Ordskiftet er vårt felles, og det er heile tida gjenstand for forhandlingar om kva som er legitime ytringar. Nokre omgrep i desse forhandlingane i denne konteksten er "politisk korrekt", "reaksjonær", "rasist", "multikulturalist", "snillisme" osb. Gjennom forhandlingane etablerast og brytast tabuar ned. Tabuar har gjerne ein negativ klang, men dei er også eit uttrykk for verdiar.

For meg betyr ansvarliggjeringa av ytringar at ein har ansvar for å tenke gjennom konsekvensane av sine ytringar, og også gjere ein viss sjølvrefleksjon over kva som er grunnlaget for dei. Ansvarliggjering er erkjennelsen av at vi "er i same båt". Då er ein nøydd til å tenke over korleis denne båten skal vere. Ein kan sjå til Habermas og seie at den borgerlige offentligheita skal turnere diskusjonar gjennom ordskifte og argument. Men i tillegg må ein ha verdiar i botnen som set nokre spelereglar for kva ytringar som er god fisk. Det er på dette nivået Bergens Tidene sette streken: det er ikkje alle ytrinar som bidreg til konstruktivt offentlig ordskifte fordi dei ikkje tar seg som mål å vere ein del av eit ordskifte. Slike ytringar skal sjølvsagt ikkje forbyast. Eg vil gjerne ha eit samfunn der BootBoys har politivakt mot protesterande Blitzerar. Men eg forbeheld meg retten til ikkje å akseptere BootBoys som legitime deltakarar i det offentlige ordskiftet.

Så lenge ein kan ansvarliggjerast for sine utsegner, anten som ein politisk deltakar eller som deltakar i ein ansvarliggjort offentlig debatt, så er ikkje det i seg sjølv eit problem. Då kan ein ta så mange "vanskelige debattar" som mogleg. Derimot, om ein ikkje gjer ein refleksjon i høve til eige bodskap, så må ein også finne seg i å bli lukka ute av ordskiftet. I tillegg, om ein ikkje ønsker å ha eit refleksivt forhold til problematiske element i eigen tankegong, så må ein også finne seg i å bli skulda for nett det. Eit eksempel på dette er Øyvind Strømmen si påpeiking i boka "Eurofacismen", på at den ekstreme høgresida har eit valdspotensiale. Det same ligg til grunn for dei stadig gjentatte kritikkane av gamle AKP-ml'arar om at dei skal ta avstand frå sine sympatiar med mindre sympatiske regimer.

Derifrå er det sjølvsagt eit stort steg frå oppfordring til handling, og derifrå til handling. Men uansvarlig omgang i den offentlige sfæra kan gjere stega mindre. Særlig om ein bagatelliserar valdelige handlingar.

Om det offentlige ordskiftet har samanheng med ABB sine gjerningar? Det kan godt vere at dei har mogleggjort hans gjerningar ved å legge grunnlag for haldningar, delvis legitimert desse, og latt han finne gjenklang for dei utanfor seg sjølv. Det kan også vere at han i somme fora har funne legitimering av vald som handlemåte. Men det er ikkje enkelt å vete. Enn så lenge har dette vore eit ekstremt utfall, ein enkeltperson. Det er ganske dårlig materiale å gjere statistikk på om ein vil vise samanhengar. også her viser verda seg å vere salig komplisert.

Sannelig, dette vart langt nok. Eg hadde tenkt å skrive om hegning om verdiar som demokrati, liberalisme, rettsikkerheit, anstendigheit og ansvarligheit. Men det får eventuelt bli i neste omgang.

Bibelen: ei foreløbig oppsummering

Så bloggen var ikkje heilt daud, sjølv om dette er fyste innlegget i 2011. Slik er det når ein bloggar etter lyst-prinsippet.

I fjord sette eg i gong med å lese bibelen frå perm til perm. Sidan dette også har vorte styrt av lyst-prinsippet, har det gått litt i rykk og napp. Men no har eg vore i gong igjen. I byrjinga var eg flink og la ut omtaler for kvar bok, men no har eg heller tatt eit jafs, og serverar her nokon strø-tankar f.o.m 4. Mosebok t.o.m. Ester.

Kvifor lese Bibelen? Eg ser på meg sjølv som ikkje-truande, men likevel finn eg mange gode grunnar til å lese Boka (stor bokstav nyttast her for å markere den plassen denne boka har i kulturhistoria, idéhistoria og litteraturen - ein kjem ikkje utanfor).
- den er til tider fantastisk skrive
- den gir eit innblikk i heilt andre samfunn enn det vi sjølv lever i (som Georg Johannesen sa: skal du få eit perspektiv på den tida vi lever i, må ein lese gamle bøker frå då tidene var annleis - så gamle bøker som mogleg).
- For å forstå religion generelt og kristendom og jødedom spesielt, slik den har påverka samfunnet, og slik den utøvast i dag.
- for å sjå ein del av dei ur-narrativa som ligg i vår kultur (skyld og skam, svik, hovmod etc.).

Mange og gode grunnar, altså. Eg skal utdjupe 2 poeng.

Innblikk i andre samfunn:
Ein kan lese kongebøkene, eller ein kan lese Snorre, og det vil slå ein at voldsnivået er ganske annleis enn det vi har i vår norske vugge i dag. Kristendomsundervisninga underslo heilt klart ein del sider ved Kong David som var for sterk kost for norske 13-åringar. Men er det kost for vaksne kristne eller jødar at David berre stilte seg i rekka av torturistar og etnisk motiverte folkemorderar? Personligheitstrekk som psykopati, asosialitet, post-traumatisk stress, personligdomsforstyrring etc. ville verka absurde i ein slik setting som beskrivast i desse bøkene. Og då liknande krigstilstandar går att i mange arkaiske bøker, kan det tyde på at dette er samfunnstilstandar som har vore svært vanlige opp gjennom historia.

Forståing av religion.
Det er nok å slå inn opne dører, men det er svært lite til felles med den gammaltestamentlige religionen og dagens norske kristne religionsutøving. Kanskje kan desse bøkene, der jødane slost med sverdsegg for landet sitt, gi nokre peikarar til den valdelige konflikta i Israel/Palestina i dag, men la oss for all del håpe at ikkje for mange lar seg inspirere av forfedrenes framgangsmåtar.

A deja!

Method tweeting

http://kvalshaug.wordpress.com/2010/12/15/method-writing-om-a-ha-en-ekstra-karakter-pa-twitter/

Nomadisk politikk

Kanskje sløvt at eg ikkje har oppdaga den før, men i dag vart eg oppmerksom på denne bloggen av Ole Johan Moe, som eg kjenner litt frå filosofistudiet og Studentersamfunnet i Bergen. Han har rett og slett pakka snippeska og flytta til Øst-Timor, der han no bur i slummen og rapporterar for Urix. Og kven seier at det ikkje er eit jobbmarked for humanistar der ute?

Det er når ein ser slike historier at ein lurer på om ein gjer nok ut av livet sitt. Men til vinteren ventar det meg 6 månedar i Portugal, så då tenker eg at eg gjer ganske mykje ut av livet mitt allikevel.

Ole Johan sin blogg Nomadisk Politikk puttast uansett i blog-lista!

Opening and closing in scientific processes

Det puslast med ei masteroppgåve i filosofi. På verdsspråket engelsk til og med. Og no trur eg "Aims of study" byrjar dette på plass.

Aim of study.

Molecular medicine is today a major field of research. During the last 60 years, this companionship of medicine and molecular biology has yielded not only new types of diagnosis and therapy. It has also sparked many types of debates of ethical and philosophical kind, like what it is to be human, and what possibilities do we have for intervening with life.

Central in the process of molecular medicine is the research activity that is conducted by scientists, technicians, and students in research institutions. This research activty is at the same time a part of the society that it takes place in, and part of the more or less global research culture that can be defined as molecular biology and molecular medicine.

The aim of this study is to understand what are considered valid and relevant factors during the process of judgement and desicion in the scientific process. This is philosophically interesting as an investigation of how knowledge and facts are produced also will cast light upon both the nature of these facts, their episemological and ontological status, and of the process where they are produced.

In the first part of the assignment, I will first go through some central positions within epistemology and philosophy, before moving on to medicine and life science, where Claude Bernard and Georges Canguilhem will be adressed more thoroughly. Then, I will go through some of the positions of Bruno Latour and Hans-Jörg Rheinberger and their work on experimental molecular biology and medicine.

In the second part of the assignment, I will describe a case study chosen within the field of experimental molecular medicine. Here, I will take what can be called a near-sighted approach, so to get a hold on the microprocesses that in the daily scientific conduct leads up to scientfic facts and knowlege.

In the third part I will introduce, and elaborate on, the terms openness and closedness, and use these as tools to understand which factors are considered relevant at a particular time or situation in the scientific process. In the final part I will address how the described dynamics of the scientific process have impact both on the decisions and judgments that are being done in the scientific process of fact production.

Stay tuned!

Rollemodell.no

Dugnad i praksis

Eg fekk i dag ein hyggelig e-poste frå haldningskampanja "Rollemodell", som er tilknytta kunnskapsdepartementet. Sjølvsagt vart eg smigra, og imponert over den proffe nettsida deira, som de kan sjå på rollemodell.no.

Til mi overrasking oppdaga eg at det heile var noko så kuriøst som eit dugnadsprosjekt sett i gong frå departementet si side, på vegne av vår felles framtidige verdiskaping!

Så eg sende dette svaret tilbake:
Hei, takk for henvendelsen. Det er kjekt å bli spurt.

For engasjement gjennom min jobb som vitskaplig tilsett ved Universitetet i Bergen, bed eg om at henvendelsar vert gjort gjennom Universitetet.

Andre engasjementoppdrag tar eg for høvelig betaling. Betaling kan avtalast nærare etter som ein ser kor mykje forbreiing jobben krevjer.

Eg stiller gjerne for ikkje-kommersielle og ikkje-statlige aktørar om eg kan stå inne for verksemda deira.

Eg har gjort meg nokre tankar om Rollemodell-ordninga. Sidan de har sendt meg ein forespørsel om dette, og fleire andre vitskaplig ansette har fått forespørselen, vil eg kome med nokon tilbakemeldingar som eg håper du kan formidle vidare til dei det måtte vere relevant for.

At kunnskapsdepartementet set i gong ei haldningskampanje mot ungdom for å få dei til å velje realfag er ikkje oppsiktsvekkande så lenge det har vore ein debatt om unge sitt val av studie. Men å be folk jobbe gratis for dette, og kalle det dugnad, finn eg særs merkelig. Enda merkeligare er det at ein henvender seg enkeltvis til folk. Dette kan berre bety at ein vil folk skal ta på seg dette utanfor andre oppgåver, ikkje som del av eins jobb i det private eller offentlige. For hadde det vore tilfelle, hadde det vore naturlig å gå gjennom instutusjonen eller bedrifta. Offentlig vitskaplig ansette, for eksempel, har formidlingsplikt. Men då må det vere klare retningsliner om korleis Rollemodell-ordninga går inn i denne.

Eg vil difor spørje spørsmålet om kva det er som gjer at ein forventar at personar med ei kompetanse som de tydelig vis er ute etter, skal stille opp på eit offentlig tiltak som Alfa og Rollemodell er, av rein veldedigheit.

Vidare kan ein spørje seg om kva signal det vil sende til skuleungdomen at departementet ikkje er villig til å betale for høg kompetanse.

Sidan dette tydelig vis er eit dugnadsprosjekt, vågar eg meg til å spørje om Kunnskapsdepartementet, Renate sine ansette, Oxygen Design, og Kantega også jobbar utan løn på dette prosjektet?

Helsing ...

Eins idear er i forskning og tenking det viktigaste ein har, så denne oppfordringa er det berre å følgje:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3766988.ece

Forsker Grand Prix 1

Kjekk norsk ungdom forskningsformidlar på Forskningsdagane 2010.

Kva gjer Sp med monstermastene?

Vi prøvar oss på litt politisk analyse av sommarens store sak, monstermastene i Hardanger.

Det er å lese i dagens aviser at det har vore sur melk mellom SV-Kristin og Sp-Liv: SV er imot og Sp har forsvart monstermaster (som dei så lyrisk har blitt kalla). Ap er for men må tenke på valget, og tar ei "utredning" til før dei gjennomfører det som allereie har blitt bestemt, no utan å vere arrogante.

Ap er som Ap har vore. SV er nok mot monstermaster av estetiske kose-grunnar, men kvifor er Sp for? Sp, som har fått mykje av sin energi frå by/land-konflikter, eit interesseparti, nesten ein interesseorganisasjon for distriktsnoreg: med si sidetaken i denne saka, blir ikkje dei då berre ein filial under Ap? Av alle partia er det Sp som har mest å vinne på å vere mot monstermaster.

Monstermaster: for eller mot?
Når det er sagt kan ein spørje seg om ein ser rett i denne saka. I Hardanger har ein folkeaksjon mot monstermaster og for bru. Ein sjøkabel vil bli dyrt, usikkert og føre til inngrep i naturen (norske fjordar er djupe. Hardangerfjorden er 800 m djup v Nordheimsund). Luftspenn er sjølvsagt heller ikkje optimalt, men det er fleirfoldige luftspenn over norske fjordar, over turistfjordar slik som Nordfjorden og Sognefjorden. Det er framleis turisttrafikk i desse områda. Faktisk ganske mykje. Ingen ser ut til å ta notis av luftspenna. Dei kan tilogmed demonterast når ein ikkje treng dei lenger.

Det er i det heile ein del dilemma i norsk landskapsvern. Eg nemnde lenger oppe at bru har vore ivra for i Hardanger. No veit eg ikkje om dette kan samanliknast med master direkte, det var meir eit retorisk poeng. Men det som er eit poeng er at vegutbygging fører til store landskapsskader i norsk vestlandsnatur. Dei fleste norske fjordar, og eit stort antal naturområder har særs synlige og store veiskjeringar. Desse vert det ivra for i distriktsnoreg, for ein vil ha veg. Det er noko positivt. Og då tar ein ikkje 5 øre for å påføre landskapet sår som ein ikkje kan fjerne når ein ikkje treng dei lenger, slik ein kan med elektrisitetsmaster.

I lys av dette framstår Hardangersaka som ei boble.

K(yrre Nakkim) West